Det har vært en produktiv sommer. Gjennom juni, juli og august spinner solen i ring på himmelen og gir oss uendelige dager med milde temperaturer. Gjennom vinteren måtte vi jobbe hardt for å holde varmen, men det er utrolig hvor mye raskere arbeidet går når det er plussgrader og man slipper å pakke seg inn i fem lag klær og doble hansker.  Arbeidsoppgaver som på den strengeste vinteren tok en måned, kunne gå unna på fjorten dager i august. Full fart og plankekjøring uten å måtte meisle is av materialene før de kunne skrues opp på veggen.

Men det er rart hvor kort sommeren er i arktis.   Noen varme uker går fort, og plutselig ligger solen lavt og tundraen fryser til igjen. Og brått er det gått et år siden vi beltet den første maskinen ut på Brandalspynten.

Ett år er gått siden vi hadde besøk av en minister som boret ned den første stålrørspelen til stasjonsbygget. Ett år er gått siden vi gravde de første skuffene med masser ut av byggegropen til VLBI2. Og ett år er gått siden vi brukte gravemaskinen til å heise på plass brakkemodulene til anleggskontoret vårt.

Innvendig er det flikkmalt og vasket ut. Lagerteltene er nesten tomme for materiell og utstyr, og snart er det bare igjen å pakke sammen brakken og anleggskontoret.

Solen går ned over Brandalspynten, og når den står opp igjen etter fire måneders dvale, kommer et tysk firma til Ny-Ålesund for å sette kronen på verket. Når enda ett år er gått skal det stå to 13-meters antenner på toppen av de stødige tårnene våre.