Stikkordarkiv: Svalbard

Solformørkelse

Hendelsen, eller fenomenet, hadde vært hauset opp i rikelig monn i media. Svalbardposten hadde skrevet i over et år at alle overnattingsplasser i Longyearbyen var utsolgt, og entusiastiske astronomer hadde utropt dette til å bli århundrets begivenhet på Svalbard. På Brandalspynten var vi relativt avslappet til det hele. Noen mente at det gjerne ikke var noe å juble over at solen skulle forsvinne igjen bare noen uker etter fire måneders fravær.

Men så snart det hele startet roet også de bråkjekke seg ned. Vernebrillene ble byttet ut med formørkelsesbriller, og etter hvert som månen kom stadig lengre foran solen ble pausene i arbeidet lenger.

Været i Ny-Ålesund var strålende. Faktisk var det det beste været vi har hatt i år. 20 kuldegrader, vindstille, og ikke en sky på himmelen. Det kom litt havtåke inn i nitiden, men i god tid før formørkelsen startet var tåken tørket bort. Himmelen var fullstendig skyfri.

Månen brukte to timer på å snegle seg forbi foran solen. De første femti minuttene var det knapt mulig å merke noen forskjell. Først de siste ti minuttene før månen kom foran solen var det merkbart at lyset ble svakere. Skyggene blafret på en underlig måte foran den lave solen i sør.

Men det var først i det sekundet vi kom på linje med månen og solen at det ble virkelig magisk. Med god margin overgikk det alle forventninger. På et blunk forvandlet solen seg til en lysende ring vi kunne se på direkte uten de sterke formørkelsesbrillene. Det polare blålyset la seg over fjellene og bak nunatakkene på Kongsbreen slo himmelen over i dyp gul og rød farge. Akkurat som en soloppgang, bortsett fra at solen stod midt på himmelen.

Den totale formørkelsen varte i to minutter, mens det panisk ble forsøkt å forevige begivenheten. Fingrene var beinfrossen, og objektivet på kameraet var stivt og treigt i kulden. Heldigvis holdt batteriet, og det ble knipset noen raske bilder før solen plutselig kom frem bak månen igjen. Like fort som det hadde mørknet lysnet det igjen.

Den siste timen av formørkelsen ble brukt til å presse neglespretten ut av fingrene mens vi spiste boller og oppsummerte at det faktisk var ganske artig med solformørkelse. Siden det er ungdomsskiftet som er på jobb denne perioden så er det flere av oss som kan regne med å få med oss også neste totale solformørkelse i Norge som er varslet å inntreffe i 2061.

P1040544
Flott morgen på Brandalspynten. Solen er full over Ny-Ålesund.
P1040537
Etter hvert som månen kom inn foran solen måtte vi ta noen pauser i arbeidet og kikke opp gjennom formørkelsesbrillene.
P1040613_c
To sekunder før total formørkelse.
P1040614_c
Ett sekund før total formørkelse.
P1040615_c
Et halvt sekund før total formørkelse.
P1040620
Og plutselig slo skumringen over oss.
P1040626
SLR-fundamentet, Kartverkets VLBI-antenne, Zeppelinfjellet og formørket sol.
P1040628
Soloppgang høyt på himmelen.

Grunnpelnedsetting

Med ett var vi i gang. Norbjørn klappet til kai tirsdag morgen, og plutselig var fotballbanen i Ny-Ålesund full av containere og maskiner med Veidekke-logo. To av gutta hadde haiket med båten rundt Forlandet fra Longyearbyen, og var raskt i gang med tilrigging. Utstyret ble kjørt ut på anlegget, kontorriggen ble stablet opp, og når vi også fikk på plass adventstjernen i vinduet ble det brått hjemmekoselig på den forblåste Brandalspynten. Norges koseligste anlegg.

P1010071 P1010133

På torsdagen kom resten av skiftet og vi startet umiddelbart å grave. Først noen lass med snø før vi måtte rippe oss videre ned i permafrosten. Frossen leire. Dessverre var været slått om til mildt, og det fylte seg fort opp med vann i den lille byggegropen.

P1010138

Underentreprenøren vår på peling, Nordnorsk Brønnboring, sveivet i gang boreriggen, og fikk raskt satt ned de første pelene. De hadde det travelt med å komme i gang, siden alt måtte være klart til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner skulle bore ned grunnpelen på lørdag. På Svalbard er det ikke så aktuelt å legge ned grunnstein siden alle bygg fundamenteres på stylter over permafrosten. Da er det bedre med grunnpel.

sanner-ny-ålesund-05
Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Og jammen syntes ikke ministeren det var gøy å styre riggen når han fikk boret ned den siste halvmeteren av den ene hjørnepelen på bygget. De oppmøtte pressefolkene fra Teknisk Ukeblad og Svalbardposten storkoste seg når de fikk actionbilder, og stilte seg midt under spruten av borkaks for å få de beste bildene. Alle smilte, og alle var fornøyd med at anlegget kunne erklæres for åpnet. 

sanner-ny-ålesund-06
Foto: Bjørn-Owe Holmberg
ny-ålesund-89
Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Etter en liten times markering på anlegget gikk fintfolket tilbake til byen og vi fikk atter arbeidsro på anlegget. Nå venter vi i spenning på hvordan fjellet ser ut når vi bare får lastet bort nok masser i løpet av de kommende dagene.

ny-ålesund-92
Foto: Bjørn-Owe Holmberg

http://www.tu.no/bygg/2014/10/04/-dette-er-langt-viktigere-enn-de-fleste-av-oss-egentlig-forstar

http://www.nrk.no/nordnytt/nytt-jordobservatorium-1.11966272

http://svalbardposten.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=5093

0,00083 grader

Når man ser på stjernene er det viktig å holde kikkerten i ro. En liten bevegelse og alt blir uskarpt og flytter på seg. For å anslå bevegelse i jordskorpen krysspeiler Kartverket etter noen små kvasarer langt uti verdensrommet. Det krever et stabilt kikkertstativ.

Nå skal det bygges to nye antenner for å bestemme nøyaktig plassering av Brandalspynten utenfor Ny-Ålesund. Den nøyaktige plasseringen til en liten odde på Svalbard skal brukes til å måle hvordan jordplaten beveger seg, og kanskje den kan si litt om hvor mye havet stiger.

nyå01 oversikt
Ill: LPO Arkitekter

Når man driver målinger på sånne små bevegelser er det derfor viktig at antennene står i ro med pinlig nøyaktighet. Faktisk så nøyaktig at det maks kan bevege seg 0,2 millimeter i toppen av de fjorten meter høye betongfundamentene. Eller at det maks kan svaie 0,00083 grader når det blåser orkan. Det vil med andre ord si dønn i ro. På det flatbankede fluehåret.

Og når Kartverket først bygger så stødige antenner så trenger de også en rekke andre bygg for å drifte anlegget. Og når man skal bygge midt i “verdens best bevarte natur” så må man selvfølgelig forbinde byggene med gangbaner slik at ikke gjessene som vagger rundt på tundraen blir forstyrret av den menneskelige aktiviteten i området.

nyå02 nærmere
Ill: LPO Arkitekter

Selv om anlegget ligger langt utenfor den siviliserte verden har Kartverket engasjert LPO Arkitekter til å tegne noen riktig tøffe bygg som kunne vært på forsiden av hvilket som helst arkitekturmagasin. Skrå vegger og vinkler i alle retninger. Massivtre innerst, isolert til passivhusstandard, med ubehandlet trekledning ytterst. Barskt på en elegant måte, litt som en forblåst fangsthytte.

Veidekke Arctic har tatt på seg totalentreprisen med å fundamentere de nøyaktige antennene og bygge de skeive byggene. 1.oktober starter driften på anlegget, først er det bare en hel masse materiell og utstyr som skal handles inn og pakkes. Og noen kubikk betong som skal støpes til prefabrikerte fundament-elementer.

På enden av denne veien skal anlegget bygges.
På brinken ned mot Brandalslaguna skal anlegget bygges.