Det var spenning i luften på brakkeriggen. Armeringen var lagt, forskalingen var klar, og kokkoverket blåste varm luft inn i formen. Vi kunne ikke gjøre annet enn å støpe. Selv om vi hadde feber. Støpefeber. Det var tid for den første støpen på anlegget og Kartverket rustet opp med eksperthjelp for å kontrollere oss. Vi svarte med å hente opp ekspertise fra hovedkontoret på Skøyen. Til tross for all kunnskapen som var samlet på riggen så var vi spent. Ville blandingen få god støpbarhet, ville vi få riktig luftinnhold i betongen, ville det antikke betongutstyret vi hadde lånt av Kings Bay virke?

Men så snart vi kom i gang lettet stemningen. Riktignok ble det først bare suppe, før det bare ble stein, men til sist fikk vi grei konsistens på betongen. Og etterhvert som vi fant teknikken gikk det unna. Fylle vann og luftstoff på trommelen. Løfte bigbagsene opp med graver, tre dem nedpå spydet på trommelbilen, slippe mørtelen inn i bilen. Blande godt i to minutter. Tippe betongen nedi tobben. Heise ned i formen. Støpe. Vibrere. Gjenta. Gjenta. Gjenta. Stryke av.

Det gikk noen timer, og klokken ble godt over middag før vi hadde fått dekket til forskalingen og rengjort utstyret. Men det er godt med alt som er støpt, og nå vet vi utmerket hvordan vi skal gjøre det neste gang for å få det enda enklere til.