Vi så for oss en ekstra lang juleferie i år. Værgudene hadde store deler av tiden bestemt seg for å være på vår side og arbeidet og pakkingen gikk greit fremover. Vi lå foran skjema. Vi hadde bestilt fly ut fra Ny-Ålesund og videre til fastlandet for de fleste. Det er en litt spesiell følelse når man nesten er ferdig.
Men noen hadde fått det for seg at kledningen på Gangbanene måtte senkes lenger ned. Gangbanene endte altså opp med å vise for mye av leggene sine og vi måtte til med å forlenge skjørtekanten! Ikke noe problem det, når vi er velsignet med dyktige tømrere og de tiloversblivne kledningsmaterialer ennå ikke var kjørt vekk eller hadde havnet på neste års St.Hansbål! Dermed ble det satt i gang storstilt produksjon av «miniskjørt».
Så mens et-par snekret miniskjørt til den store gullmedaljen – syslet vi andre med småplukk her og der og rydding, pakking og transport ut fra anlegget og ned til kaien. Det er mye som skal taes rede på når et anlegg skal avsluttes.
Så vi fikk beskjed om at kontorriggen vår skulle bli igjen slik at spanjolene som kommer neste vår for å montere opp antennene hadde et sted å gå inn, ble vi først ganske lettet. Men det var likevel ikke bare, bare. Den stod nemlig plassert altfor nært monteringsplaten der antennene skal settes sammen – og kom derfor i veien. Riggen måtte flyttes. Hurtigarbeidende prosjekteringskomite oppstod på et blunk og mens funksjonærene satt i telefonen eller klimpret på tastaturene sine inne, ble riggen flyttet de nødvendige 12 metrene lenger øst.
Vi kom i mål med miniskjørt, flytting av kontorrigg, pakking av snippsekker og alt annet.
Solen gikk ned i oktober og kom aldri tilbake igjen på 79o Nord. Neste gang fullmånen lyser opp Kongsfjorden, har vi forlatt åstedet og overlatt vårt signalbygg på Brandalspynten til Kong Vinters iskalde regime. Kan hende kommer vi tilbake – men ikke før etter at solen nok en gang er på plass!
