Før man kan legge ut på enkelte eventyr er det en prosess man må gjennom,
– anbudsregning. Det hele føles som en lang eksamensperiode og forventingene om en god karakter øker i takt med at tiden for innlevering nærmer seg.
Da vi dro fra Svalbard i desember hadde vi tatt ut det siste vi hadde av energi. Det var godt å sette seg på flyet ned til fastlandet og se Svalbard forsvinne i det fjerne. Flytte
fokus til julegaver, pinnekjøtt og familietid.
Men i april begynte det å murre et sted i kroppen. Ubeskrivelig, men gjenkjennelig
verking. Longyearbyen Lokalstyre hadde lagt ut et anbud for å bygge nytt overløp på
Isdammen, drikkevannet i Longyearbyen. Og istedenfor å gå til legen for å kurere
polarbasillen gikk vi til sjefen.
Han så litt skjevt på oss, et voksent, granskende blikk. På hans spørsmål om vi husket utilgjengeligheten, kulden og «et jævla slit» (våre egne ord sa han), benektet vi så hardt at vi trodde på det selv. Vi husket bare «Norges koseligste anlegg», så da var det vel mest kos da sikkert..?
Så vi fikk ja, – til å regne på mer kos.
En jobb må regnes på før man får den. Byggherren, i dette tilfellet Longyearbyen
Lokalstyre, legger ut en beskrivelse av hva de ønsker og de interesserte entreprenørene regner seg frem til en pris på prosjektet.
Veidekke har tidligere satt sitt preg på Longyearbyen. Veidekke kom til Svalbard i 1989 for å bygge materiallager og bussgarasje for Store Norske. Det ene tok det andre og etter hvert ble det mange prosjekter. De mest fremtredende i Longerbyen er nok
Svalbardbutikken (1991), utvidelsen av Næringsbygget i 1992, stasjonsbygget til EISCAT på Gruvefjellet (1993), UNIS (1994), Svalbardhallen (1995), de første
antennefundamentene og stasjonsbygget til SvalSat på Platåfjellet (1996) og tilslutt grunnarbeidene for den nye forskningsparken i 2003. I løpet av siste årene har vi blitt til
Veidekke Arctic, og har hatt prosjekter både på Lunckefjell og i Ny-Ålesund.
Nå var tiden inne for å komme tilbake til Longyearbyen.
Følelsen fra en litt lang eksamensperiode fra studietiden var gjenkjennelig. I en entreprisekontrakt er det mange poster og oppgaver som skal besvares før man kan sette to streker under svaret. Vi satt på nordavdelingens kontor i Bodø og hang på de mer garvede kollegaene våre i Veidekke Entreprenør for å få gode råd og vink. Det var telefoner til leverandører og konsulenter, risikoanalyser og vurderinger av miljøtiltak, bemanning og
maskinkapasiteter. En million her og en million der. Og desto mer vi jobbet, jo mer klødde polarbasillen og jo fortere gikk klokken.
Leveringen var på samme viset, nervøs og forventningsfull. Kontorsjefen vår, Nancy,
kontrollerte og organiserte. Papirene i rett rekkefølge og rett omslag på besvarelsen. Det eneste som manglet var lukten av gymsal og de pensjonerte, velpyntede
eksamensvaktene som flørtet med hverandre mens vi jobbet og gav oss et klapp på
kinnet med en varm hånd når alt var levert.
Ventetiden på karakteren og avgjørelsen føltes lang. Bestått / ikke bestått? Sommerjobb på Svalbard eller ikke?
Og så, – skuffelsen.
Vi trakk ikke det lengste strået denne gangen. Så mye jobb og ingenting igjen for strevet. 1 skarve prosent skilte oss og konkurrenten i totalvurderingen. Men en andreplass gir ingen premie i denne bransjen.
Det nytter ikke å henge med nebbet. Vi ønsker konkurrenten lykke til og håper at
prosjektet blir vellykket både for dem og for Longyearbyen Lokalstyre.
Men polarbasillen ble vi ikke kvitt. Den klør fremdeles som besatt. Sjefen rister litt oppgitt på hodet og ler av oss, – han har vært med på dette mange ganger før. Men vi gir ikke opp. Bare vi får muligheten skal vi nok igjen male Svalbard i Veidekkefarger.
