Kategoriarkiv: Oppstart

Prefab

17. september 2014 Martin Nerhus Øen Legg igjen en kommentar

Det første vi tenkte da vi så tegningene og funksjonsbeskrivelsen til prosjektet var at her må det prefabrikkeres. Betongarbeider vinterstid kan være krevende nok selv om man får betongen levert varm og god rett fra blandeverk. I Ny-Ålesund er det vinterlig, og i tillegg er det ikke noe blandeverk som kan spy ut betong i store mengder. Hvis vi fikk til en prefabløsning kunne vi rigge oss til sentralt i nærheten av blandeverk og kai. God tilgang på stabil fersk betong, færre timeverk under kummerlige arbeidsforhold i Ny-Ålesund, og forskalingssnekkerne kunne reise hjem til mor i helgene.

Vinn-vinn-vinn.

Allerede før vi leverte inn tilbud fikk vi overtalt RIBen hos Multiconsult til at fundamenteringen skulle gjøres av prefabrikkerte elementer. Vi fikk med oss noen senior forskalingssnekkere som hadde bygget flyplasstårn på Andøya av prefabrikert betong, og etter hvert kokte vi sammen et godt konsept.

Vi valgte å støpe i Harstad. Der har Veidekke et lite kontor, det er kort vei hjem for forskalingssnekkerne, og det er god kai slik at betongelementene kan lastes på båt og skipes direkte til Ny-Ålesund. Tidlig i august startet vi, bygget forskalingslemmer og klargjorde for serieproduksjon, konstruerte løfteåk for å håndtere de ferske betongelementene, og etter hvert gikk produksjonen på skinner. Nå jobber vi som noen tullinger sånn at vi ikke sporer av før båten med alle betongelementene er planlagt å seile inn i polarnatten i slutten av oktober.

Nyheter, Oppstart

0,00083 grader

13. september 2014 Martin Nerhus Øen Legg igjen en kommentar

Når man ser på stjernene er det viktig å holde kikkerten i ro. En liten bevegelse og alt blir uskarpt og flytter på seg. For å anslå bevegelse i jordskorpen krysspeiler Kartverket etter noen små kvasarer langt uti verdensrommet. Det krever et stabilt kikkertstativ.

Nå skal det bygges to nye antenner for å bestemme nøyaktig plassering av Brandalspynten utenfor Ny-Ålesund. Den nøyaktige plasseringen til en liten odde på Svalbard skal brukes til å måle hvordan jordplaten beveger seg, og kanskje den kan si litt om hvor mye havet stiger.

Når man driver målinger på sånne små bevegelser er det derfor viktig at antennene står i ro med pinlig nøyaktighet. Faktisk så nøyaktig at det maks kan bevege seg 0,2 millimeter i toppen av de fjorten meter høye betongfundamentene. Eller at det maks kan svaie 0,00083 grader når det blåser orkan. Det vil med andre ord si dønn i ro. På det flatbankede fluehåret.

Og når Kartverket først bygger så stødige antenner så trenger de også en rekke andre bygg for å drifte anlegget. Og når man skal bygge midt i «verdens best bevarte natur» så må man selvfølgelig forbinde byggene med gangbaner slik at ikke gjessene som vagger rundt på tundraen blir forstyrret av den menneskelige aktiviteten i området.

Selv om anlegget ligger langt utenfor den siviliserte verden har Kartverket engasjert LPO Arkitekter til å tegne noen riktig tøffe bygg som kunne vært på forsiden av hvilket som helst arkitekturmagasin. Skrå vegger og vinkler i alle retninger. Massivtre innerst, isolert til passivhusstandard, med ubehandlet trekledning ytterst. Barskt på en elegant måte, litt som en forblåst fangsthytte.

Veidekke Arctic har tatt på seg totalentreprisen med å fundamentere de nøyaktige antennene og bygge de skeive byggene. 1.oktober starter driften på anlegget, først er det bare en hel masse materiell og utstyr som skal handles inn og pakkes. Og noen kubikk betong som skal støpes til prefabrikerte fundament-elementer.

På enden av denne veien skal anlegget bygges. — På brinken ned mot Brandalslaguna skal anlegget bygges.

Oppstart

Motivasjonen

1. september 2014 Martin Nerhus Øen 2 kommentarer

Det er kaldt. Helt inn i margen. Isrosene brenner seg fast i kinnene, og frostrøyken er så tett som tåke. Det er tidlig mars på Marthabreen og solen er sakte på vei tilbake over horisonten. Kanskje er det kulden og vinden som gjør oss utsatt, kanskje er det bare det at vi ønsker å bli bitt. Bitt av polarbasillen, skadet for livet. De sier at alle som har vært på Svalbard blir hektet. Bare må reise tilbake, igjen og igjen og igjen.

Og da vi bygget vei over Marthabreen ble vi alle kraftig rammet. Hodestups forelsket i disse fjellene som brisket seg i tusen nyanser av blått med det grønne nordlyset flakkende over himmelen. Vi ble betatt av isolasjonen og utfordringen, motstanden og det utilnærmelige. Kontrasten mellom kald og tørr vinter, og litt mindre kald og våt sommer. Kontrasten mellom fossende smeltevann i bresprekker, og fjelltopper som akkurat greier å stikke hodet opp av tåken. Og noen ble også veldig betatt av den karslige Klondike-stemningen på Karlsberger Pub etter endt skiftperiode.

Når vi nærmet oss ferdig med Lunckefjell-utbyggingen høsten 2013 var det noen sentimentale mantra som gikk igjen på anlegget; «vi kommer aldri til å jobbe på et så fint anlegg igjen», «vi kommer aldri til å jobbe i så fin natur igjen», «nå må vi hjem og slåss med kø og trafikk og fandens oldemødre»…

Men plutselig traff vi en kar fra Kartverket som var på besøk i Svea. Han skulle i gang med et prosjekt i Ny-Ålesund. Og den største ubekreftede myten på Svalbard er at Ny-Ålesund er den fineste plassen på øyen. Slik ble det til at vi visste hvor vi skulle reise videre.

Vinteren 2014 kom anbudspapirene ut på Kartverket sitt Geodetiske Jordobservatorium, vi bydde oss frem som best vi kunne, og plutselig var kontrakten signert.

Nå er vi i forberedelsene. Spinner i startgropen. Veidekke Arctic har funnet frem vinterhabitten, klare for nye eventyr. Svalbard: vi har savnet deg og vi håper du tar like godt i mot oss som du gjorde sist.