For at Kartverket skulle få tillatelse til å bygge dette jordobservatoriet midt i et populært hekkeområde for gjess var det diverse vilkår som måtte innfris. Blant annet måtte de tyngste anleggsarbeidene gjøres på vinteren når fuglene er i syden, og i tillegg skulle tomten stilles tilbake i best mulig stand for at tundraen skulle gro til igjen og skape trivelige levekår på fuglenes sommerresidens.

I september var vi tilbake i Ny-Ålesund for å gjøre denne jobben. Antennene var ferdig montert og kalibrert av Mechatronics, og hele området var ferdig ryddet. Da var det fritt frem for å gå løs med maskinene. Deler av terrenget på tomten var forsterket med sprengstein fra fastlandet. Dette området snurpet vi inn til å bli to veier fra stasjonsbygningen til hver av VLBIene. Gropene som stod igjen etter at vi hadde fjernet den gode steinen fylte vi med de opprinnelige tundramassene som hadde ligget mellomlagret på en lur plass inne i Ny Ålesund. På toppen rasket vi over med rive for å gi den sparsommelige svalbardvegetasjonen best mulige forhold for gjenvekst. Dette arbeidet ble gjort på nøye instruks fra en ekspert fra NINA.

Samtidig som vi gjorde gartnerjobben for gjessene etablerte vi en tettegrøft med geomembran på oppstrømssiden av anlegget for å styre det varme smeltevannet bort fra installasjonene. Smeltevannet fører mye varme med seg som øker nedsmeltingen i permafrosten, derfor er det lurt å styre dette vekk fra bygg og fundamenter.

Vi kalte oss for avdeling sør, vi fem fra Veidekke Arctic som dro fra Ny-Ålesund på 79’N til Svea på bare 77,5’N for gjøre Lunckefjellanlegget klart til å driftsettes. Oppstarten for vår del ble ikke helt som forventet ettersom det raste fra skjæringen og ekspertise måtte tilkalles, men da fjellsikrene hadde gjort sitt var det på tide å virkelig brette opp ermene. Vi kunne komme i gang med den virkelig store jobben, den vi var kommet hit for; Å skifte ut knelende portalrør med nye og sterkere plater.

Portalrørene på B- og C stollen på Lunckefjell var begge angrepet av den uregjerlige skjæringen i overkant, samt fått en noe røff behandling, så de var blitt både halte og skakke. Vi visste det var en ordentlig møkkajobb, men etter å ha gått en uke å ventet på at fjellsikrerne skulle gi oss en tryggere arbeidsplass var vi overivrige på å komme i gang.

Over portalrørene som går inn i gruven lå det på kubbikksvis med steinmasser som måtte graves opp. Og som alt annet på Svalbard var massene frosne, bånnfryste og ispedd noe finstoff som oppførte seg som en slags seig lim som etter hvert fikk tilnavnet Lurium 3000. Umulig å grave, umulig å pigge. Rippertannen ble etter hvert vår beste venn, sammen med tid, tolmodighet og to dyktige maskinførere fra Hæhre som var med på laget.

Så snart massene var gravd opp sto vi klare. Med muttertrekker og spett og nye plater til portalrøret. De gamle platene på portalrøret ble skrudd av, det nye bendt på plass. «Putteren» puttet inn mutteren og «mutreren» strammet til mutteren fra innsiden. 92 plater og 2463 bolter og muttere.

Nye masser måtte også på plass rundt portalrøret. Lass på lass med ny fin grus ble kjørt gjennom Sveagruva, over breen og opp på Lunckefjell. Tross racerbilrød farge og senket hytte brøt ingen av de to traktorene lydmuren der de humpet avgårde på den tidvis dårlige veien gjennom gruva, -forbi aggregater, Wagnere, pumpetog og «gud-vet-ikke-hva» som sto på kryss og tvers i den trange gruvestollen. Hadde man alle speilene og grusen i behold når man var gjennom hinderløypa ventet den fineste autostrada over Marthabreen, -veien Veidekke og Hæhre laget i 2012/13 og som vi fremdeles er stolte av. 203 lass med grus og 406 mil totalt måtte de to Massey Ferguson fartsfantomene gjennom, en strekning tilsvarende Norge på langs med alle tenkelige omveier.

Mens arbeidet pågikk rådet usikkerheten i Svea og i Store Norske. Og mens man ventet på svar fra styret, bank og regjering om fremtiden, fikk den ene etter den andre gruvearbeideren sine sluttdatoer. Ikke at det betydde noe praktisk for vårt arbeid, vi visste hva målet vårt var, – å gjøre Lunckefjell klart til oppstart uansett utfall. Men det var ikke direkte motiverende å jobbe og slite med å få alt på stell mens takstmenn i flere runder ruslet rundt på anlegget, verdisatte alle bygninger og utstyr og vurderte kostanden av å ta alt sammen ned igjen. Galgenhumoren hos gruvearbeiderne var det imidlertid ingenting å si på, -alle var spente på hvilken farge det var på kjeledressen man ville få utdelt hos NAV, om det nå gikk den veien.

Tante Martha protesterte på sin egen måte. Som isbreer flest hadde hun sitt eget lille værsystem som sørget for fokk og råkk og en hel masse med snø lokalt på Lunckefjell. Det var ikke få timer med snøbrøyting som måtte til for å i det hele tatt komme opp på Lunckefjell hver morgen. Da var det godt at AF var noen skikkelige morgenfugler. Veien var brøytet og klar stort sett før vi hadde fått i oss frokosten nede i Svea.

Tiden gikk, mørket tok stadig mer av dagslyset og både forholdene og arbeidet var krevende. Men det var som om onkel Luncke holdt en beskyttende, varm hånd over oss. Hver kveld kunne vi dra hjem uten så mye som en knekt fingernegl, -slitne men ved godt mot. Matpausene var stort sett en eneste lang latterkule og på fredagene trøkte vi oss sammen på et av rommene og diskuterte til det kjedsommelige om vi skulle se gullrekka på TV eller høre på Smokey (og aller nådigst en låt av Bob Dylan). Med så mange uker sammen ble vi som en liten Lunckefjellfamilie.

Så hva skal man si, nå som jobben er gjort og man som arbeidsleder ser på sine 5 utslitte, men barske menn med rim i skjegget, dekket av kullstøv og møkk, -som har stått på i ukesvis i strekk for å komme i mål? Takk gutter. Hva hadde Lunckefjell og jeg vært uten dere?

Det er med en viss melankoli at vi ser ned på lysene som strekker seg over Marthabreen og anlegget på Lunckefjell fra det lille flyet som tar oss ut fra Svea for siste gang, og vi krysser fingrene for at det i fremtiden ikke blir Veidekke som innehar rekorden med flest arbeidstimer på Lunckefjell. Ukene på Lunckefjell legges på minnet som en «rørende» historie og vi ønsker Store Norske lykke til videre!

For dem som vil se bilder fra forrige gang vi var her så har bygg.no en artikkel og en god samling av våre bilder på følgende lenke:
http://www.bygg.no/article/116499

På Lunckefjell møter mørke bygg og lagertelt oss. Vinden uler forbi hushjørnene og en åpen containerdør står og slår. Den enorme stackeren er på en måte Lunckefjells vokter der den står høyt hevet over de andre bygningene, ubrukt og trist, og holder oppsyn med anlegget på Lunckefjell og veien over Marthabreen. Den spøkelsesaktige stemningen gjør at vi føler oss som gjenferd i de forlatte omgivelsene. Veidekke Arctic er tilbake.

I 2012 og 2013 var Veidekke Arctic sammen med Hæhre engasjert av Store Norske til å bygge infrastrukturen til Lunckefjell, den nye gruven der urtidens grønne skoger skulle tas ut som høykvalitets kull og distribueres verden over. Samfunnet på Svalbard var i ekstase over dette nye store prosjektet som skulle sikre den videre kulldriften i årene fremover.

Men slik ble det altså ikke. Så snart alt var på plass stupte kullprisene. Miljøvernerne fikk vann på mølla og staten snurpet igjen subsidieposen. Driftshvile ble vedtatt.

Til tross for det står vi her igjen. På veien og anlegget vi bygget i de vakre omgivelsene på Marthabreen, – der Lunckefjell troner høyt mot himmelen.

Alle som fulgte nyhetene (i alle fall de lokale) i tiden etter at anlegget ble avsluttet, vet at det i etterkant var et oppgjør som endte med forlik mellom Veidekke og Store Norske. Man svelger hver sine kameler og blir enige om hvordan man løser de gjenstående utfordringene som ingen vedkjenner seg ansvaret for. Så derfor står vi her nå. En liten delegasjon av oss som var i Ny-Ålesund skal de kommende ukene utføre både reklamasjons-, reparasjons- og vedlikeholdsarbeid på anlegget slik at den dagen tiden er inne for å starte opp igjen, så er alt klart.  Så til tross for en mulig kamel i vrangstrupen, -vi klager ikke. For hvem vil vel ikke være på Lunckefjell?

Å bygge på en isbre byr selvsagt på utfordringer. Tante Martha kan fremstå som en rolig og iskald dame, men det viser seg at hun er både sterk og egen, – og det er lite som kan stå i mot når hun først har bestemt seg for noe. Siden vi var her sist har hun selv tatt ansvaret for finjusteringen av både bygninger og vei. Hun har slanket seg et par meter og da hun dessuten er en aldrende dame,- så siger alt nedover. Derfor sier det seg selv, at å fundamentere noe som helst på en isbre krever jevnlig vedlikehold. Men prosjekteringslederne hadde antagelig kjennskap til slike feminine nykker, så det er lagt inn justeringsmuligheter og slakk i alle ender.

Selv om jobben er enkel, er det ikke fritt for utfordringer. Og igjen er det permafrosten og Svalbards bergmasse som driver gjøn med oss.

For å lage innslaget til den nye Lunckefjellgruven ble det tatt ut en fjellskjæring i den bratte skråningen, og deretter ble en 30 meter lang tunnel av korrugerte stålrør lagt inn til gruveåpningen. Dette skulle verne gruvearbeiderne mot nedfall fra den enorme steinrøysen som ligger oppover fjellsiden i overkant av gruven – og som egentlig dekker hele Svalbard.  Det hele så veldig bra ut, men det skulle ikke vare. Allerede før vi dro i 2013 så vi antydninger til at dette kunne bli et problembarn.

Når vi nå er tilbake har skjæringen utviklet seg til en tenåring i verste trassalder og fått kompisene Vær og Vind, -to typer med særs dårlig påvirkning. De tre har rottet seg sammen mot portalrøret og gitt det en alvorlig knekk. Selv om vi hadde støttet det opp som best vi kunne før vi dro sist, så hjalp det ikke. Skjæringen hadde bygget muskler så portalrøret gikk helt i kne.

Fra å være en ung og frisk skjæring har den utviklet seg et til en rebell ute av kontroll som det ikke er lurt å gå for nære. Det er ikke bare å legge bånd på den, men heldigvis finnes det ekspertise som vet å sette fast slike obsternasige krapyl.

Veidekke hentet inn VISINOR (tidligere Betongrenovering) for å gjøre jobben. Og mens de plukket av skjæringen de dårligste sidene, kunne vi sysle med andre ting. Som å jekke på plass dagriggen som Martha hadde snudd aldeles på skjeve og trekke etter høyspentkabelen over breen for å tilpasse den til Marthas nye fasong.

Så snart skjæringen er blitt tøylet og mer tilregnelig skal vi gå i gang med å bytte ut portalrørene som går inn til gruven. Det blir antagelig litt av en jobb, men med godt mot skal vi nok få skikk på det også.

I mellomtiden har Kong Vinter kommet og vi har fått både snø og ti kalde grader. Riktig så vakkert er det blitt her oppe. Og servicen i Svea er upåklagelig, til tross for de dystre tidene Store Norske går i møte. I løpet av de kommende ukene skal i alle fall Veidekke få ro i sjelen og forlate Lunckefjell for godt. Hvordan det vil gå med det Store Norske gjenferdet gjenstår å se.

Fraktet i kapell gjennom Europa og brureferd over ishavet til Svalbard. Ringene kom til Ny-Ålesund i høst. Antenneringene. Som skal forene våre betongfundamenter med antennene Mechatronics skal montere sommeren 2016, i det som skal bli et langt og stødig samliv.

Det som i gamle dager ble gjort i all enkelhet var nå et komplekst giftemål med mange klausuler i samlivskontrakten.
Mechatronics og Kartverket var her i Ny-Ålesund forrige uke for å inspisere at alle krav og spesifikasjoner var oppfylt.

Forberedelsene til denne inspeksjonen startet allerede i Harstad med prefabrikkering av elementene til antennene. Hadde vi slurvet her hadde løpet vært kjørt allerede før vi kom til Ny-Ålesund, men arbeidet var utført med pinlig nøyaktighet. Grunnlaget var dermed lagt for en vellykket sammenpusling av alle de 48 elementene som i løpet av høsten og våren har blitt til de to antennefundamentene her i Ny-Ålesund.

Selve stålringene var levert av Mechatronics, men det var vår jobb å montere dem og støpe dem inn på toppen av fundamentene. Bare armeringen for de 800 kg tunge ringene var ikke småtteri. For en utenforstående så armeringstegningene like skrekkinngytende ut som å bli sent inn i labyrinten på Knossos uten garnnøste.

Forskalingen for ringene var laget i løpet av de tre siste ukene. Vi hadde lagt mye arbeid i disse forskalingene, det ble målt og tenkt, tatt høyder, finjustert og tenkt igjen. Mechatronics hadde lagt inn 5 centimeters klaring mellom fundamentet og antennen når den skal måle med fullt utslag. 5 centimeter! Og det ved en tenkt vindlast tilsvarende orkan styrke, så her var det lite å gå på. Mechatronics kontrollerte , og vi holdt pusten.

Ringene skulle stå i lodd og vater og i nøyaktig lik høyde på de to antennefundamentene. Ikke nok med det, de skulle orienteres mot geografisk nord (ITRF) og ikke kartprojeksjons-nord (UTM) som vi bruker på anlegget, noe som medførte en dreining på 3°5’23’’ (for dem som ikke hang med så langt, så ta nå for all del ikke inn magnetisk nord med i beregningen når dere begynner å tenke på dette for da kan undertegnede skrive under på at det kan gå i ball). Kalkulatoren måtte frem, og både cosinus og sinus måtte bidra i omregningen. Selv om ansvaret var vårt, var det godt å være på lag med «fasiten», -Kartverket.

Senter var også et tema. Var senter i senter? Eller hadde vi bygget Svalbards nye turistattraksjon, Det skjeve tårn i Ny-Ålesund? Og ikke ett men TO?? I det nest øverste betongdekket var det laget et sirkuler utsparing (hull) der senter på utsparingen skulle være rett over senter på ringen. Kravet var 1700 mm lysåpning gjennom de to, avviket kunne være pluss 10 mm, minus 0 mm. Gjennom hullet skulle det gå både en vindeltrapp og kabler, men det er tydeligvis ikke tysk standard å legge inn et par ekstra centimeter for å ha noe å gå på..

«Nord» var avmerket på ringen, det ble forklart og fektet med armene,- til nord og «nord» og prosjektert senter, utsparingssenter og faktisk konstuksjonssenter, -stikkeren var hektisk rød i kinnene.

Mechatronics kontrollerte alle tenkelige mål på kryss og tvers av fundamentene, inkludert døråpninger og høyder mellom etasjene. Litt flaut var det da vi oppdaget at vi hadde glemt en utsparing i hvert av dekkene (gulvene) i fundamentene. Det er rart med det, når man er så konsentrert om alle de vanskelige detaljene, da er det lett å glemme selv de enkleste tingene. Men når det kom til stykket så var ikke Mechatronics så sikre på om de trengte de to utsparingene allikevel.

Det var noen pinefulle timer for anleggslederen som sto skolerett og blek om nebbet mens den tyske antenneleverandøren vurderte, målte og vatret. Først det ene fundamentet og deretter det andre.

Når prosjektingeniøren hos Mechatronics med sin tyske aksent tilslutt gav sitt ja, kunne vi puste lettet ut. Vi besto eksamen. Og æres dem som æres bør; Håndverkerne våre. Verdens beste!

Det skal sies at de var egentlig ganske trivelige prosjektlederen Sascha fra Mechatronics og Ismael fra underleverandøren Asturfeito. Men vi tok allikevel ingen sjanser. Så fort vi hadde fått dem på flyet hjem helte vi betongen i formen før de rakk å ombestemme seg. Nå er de faststøpte og det er ingen vei tilbake.

I Veidekke Arctic, Kartverkets og Mechatronic’s vitners nærvær; Til jordens undergang eller klimautviklingen skiller dere ad.

Skillsmisse innvilges ikke.

På Norges koseligste anlegg skal alle med. Derfor måtte det bli to kranselag, et for hvert skift. Allerede i februar hadde noen nevnt at de tilfeldigvis hadde en kjeledress til overs som kunne gjøre seg fint som mønsåskall.

For dem som ikke er kjent med begrepet Kranselag: Så snart taket på et bygg under oppføring er tett så henger arbeidslaget en krans eller busk i mønet på taket. Da har byggherren en uke på seg til å arrangere kranselag, også kalt sperreskål eller mønsåsfest. Holdes festen i tide henges det til takk opp et flagg eller en blomsterkrans. I motsatt fall, dersom festen ikke avholdes i tide, vanker det en fillemann eller mønsåskall i mønet isteden.

Kransen, en flyimportert bjørkekvast fra de sunnmørske alper, ble høytidelig hengt opp i mønet. Det vil si, stasjonsbygget har så mange vinkler og kanter at det var vanskelig å definere noe spesifikt møne, men vi fant oss et passende hjørne og viste Kartverket at vi var klare til fest. Og Kartverket var ikke vanskelige å be. De skulle ikke høre snakk om noen kall, -i hvert fall ikke i mønet på det praktfulle stasjonsbygget sitt. Invitasjonen kom og Kartverket inviterte like gjerne halve bygden. Og ikke nok med det, til ene kranselaget stilte alle Kartverkssjefene i hele Norden. De hadde «tilfeldigvis» lagt sitt årlige møte til Ny-Ålesund akkurat den uken. Det tok vi som et kompliment.

Flagget ble heist med tilhørende trompetfanfare og festen var i gang.

Moritz, som til vanlig jobber på Kartverkets snart pensjonerte VLBI antenne i Ny-Ålesund, er også Ny-Ålesunds ubestridte konditor. Han hadde tryllet frem seks enorme Schwarzwälder Kirschtorter som Tove pyntet. Tre kaker til hvert lag. Uvanlig kake kanskje til et norsk kranselag, men også uvanlig god. Innertier. Vi spiste kake til lunsj lenge etterpå..

Taler ble holdt. Høytideligheten var til å ta og føle på, noen av oss fikk klump i magen og en våt øyekrok. Det var også tydelig at enkelte i Kartverket, som hadde jobbet med dette siden 2007 da hele prosjektet kun besto av en halv A4 side, kjente på den gode følelsen og stoltheten av at dette var blitt en realitet. Og vi følte med dem.

Veidekke viste bilder fra prosjektets spede start sommeren 2014 med prefabrikkering i Harstad, den tomme lille tundraflekken som møtte oss på høsten og den store forandringen som har skjedd her ute på Brandalspynten i løpet av det siste halvåret. Peling, gravearbeider, montering av massivtre og alle de tidkrevende små detaljene som ikke vises på fremdriften. Vi husker alle den mørke tiden og da solen kom tilbake. De dagene det var vind, snøvær og 20 minus, og de magiske dagene med blåtime og særdeles godt fotolys. De slitsomme dagene vi gjerne skulle vært foruten, og de fine dagene som vi husker med et smil.

Festen ble avsluttet i såkalt rimelig tid, og i flaggstangen vaier veidekkeflagget friskt i vinden. Kjeledressen henger i skapet og føler seg fremdeles til overs.

Selv om taket er tett er det mye som gjenstår. Kledning, montering av enda flere elementer på VLBI fundamentene, kabler, trekkerør, ventilasjon og tilbakefylling. Her har ingen tid til hvile på Kirschtorten. Vi takker Kartverket for et trivelig kranselag, for muligheten og tilliten vi har fått her oppe og gleder oss til åpningsfesten. Det siste med litt delte følelser. Kanskje Kartverket skulle ha bygget noe mer, nå når vi først er i gang?