For at Kartverket skulle få tillatelse til å bygge dette jordobservatoriet midt i et populært hekkeområde for gjess var det diverse vilkår som måtte innfris. Blant annet måtte de tyngste anleggsarbeidene gjøres på vinteren når fuglene er i syden, og i tillegg skulle tomten stilles tilbake i best mulig stand for at tundraen skulle gro til igjen og skape trivelige levekår på fuglenes sommerresidens.

I september var vi tilbake i Ny-Ålesund for å gjøre denne jobben. Antennene var ferdig montert og kalibrert av Mechatronics, og hele området var ferdig ryddet. Da var det fritt frem for å gå løs med maskinene. Deler av terrenget på tomten var forsterket med sprengstein fra fastlandet. Dette området snurpet vi inn til å bli to veier fra stasjonsbygningen til hver av VLBIene. Gropene som stod igjen etter at vi hadde fjernet den gode steinen fylte vi med de opprinnelige tundramassene som hadde ligget mellomlagret på en lur plass inne i Ny Ålesund. På toppen rasket vi over med rive for å gi den sparsommelige svalbardvegetasjonen best mulige forhold for gjenvekst. Dette arbeidet ble gjort på nøye instruks fra en ekspert fra NINA.

Samtidig som vi gjorde gartnerjobben for gjessene etablerte vi en tettegrøft med geomembran på oppstrømssiden av anlegget for å styre det varme smeltevannet bort fra installasjonene. Smeltevannet fører mye varme med seg som øker nedsmeltingen i permafrosten, derfor er det lurt å styre dette vekk fra bygg og fundamenter.

På skolen hjemme i Bergen lærte vi at tyngdens akselerasjon var 9,81 m/s2. På NTNU i Trondheim lærte vi 9,82 m/s2. I Ny-Ålesund ble tyngdeakselerasjonen sist målt til 9,83017052 m/s2.

Siden jordkloden er oval og siden tyngekraften øker nærmere sentrum så er altså tyngdekraften større på nordpolen enn ved ekvator. Derfor er det tyngre å gå i motbakke her på 79 grader nord enn hjemme, og det føles også tyngre å komme seg opp om morgenen. Den ene jenten på anlegget kunne også regne ut at hun gikk ca 130 gram opp i vekt da hun reiste til Ny-Ålesund. Gravitasjonen er med andre ord ikke konstant rundt om i landet, og enda mindre rundt om på jorden.

Og når Kartverket skal gjøre sine supernøyaktige målinger er de avhengig av å vite akkurat hva tyngdekraften er til enhver tid. Til dette har vi nå satt ned tre betongfundamenter til fjell, og bygget et lite bygg rundt. Gravimeterbygget. Neste år skal Kartverket montere noen høyteknologiske instrumenter som bestemmer nøyaktig hva tyngdens akselerasjon er.

Betongarbeidene ble gjort i høst, og massivtreet ble montert av verdens nordligste læregutt og fadderen hans i løpet av en uke i februar. Nå står bygget og soler seg i glansen av soloppgangen og venter på isolasjon og kledning.

Mellom byggene på Brandalspynten går det 125 løpemeter med gangbaner. Disse skal ikke varmes opp. Faktisk er den eneste funksjonen til disse gangbanene at de skal begrense at Kartverkansatte surrer rundt ute på tomten og forstyrrer gjessene som gresser på tundraen.

Utenpå massivtreet skal det derfor på gangbanene ikke isolasjon, bare et tettesjikt for å holde været ute.

Luftede kledninger løses tradisjonelt på Svalbard med tette luftespalter for å unngå at de pakkes fulle av snø. For byggene med alle de skjeive veggene og hjørnene ville det i beste fall vært meget tidkrevende å få til tette luftespalter. Vi ville mest sannsynlig ikke fått det til, og i alle fall ikke når arkitekten i tillegg ønsket kledning av varierende bredde og tykkelse for å skape et spill i fasaden.

Derfor snudde vi helt om på problemstillingen. I stedet for å lage en tett luftespalte gjorde vi den helt åpen som en spaltekledning. Kledningsbord med 10 mm åpning mellom bordene. Tettesjiktet og klimaskjermen kommer da i form av en tykk duk innerst, og kledningen blir bare stående som en mekanisk beskyttelse utenpå. Og selvfølgelig som pynt da.

Også taket er uisolert. Men for å få en trygg takoppbygging bygger vi her 48 mm luftespalte dekket av OSB-plater tekket med en solid sveist papp. For å unngå at det pakker seg snø i luftespalten tetter vi den igjen med veiduk. Fiberduken er åpen for luft og vann, men et godt filter mot snø.

Monteringen av massivtreelementene gikk fort. Det er nå jobben begynner. Isolering og kledning er møysommelig arbeid som vi ikke ser like tydelige resultater av hver dag. Heldigvis er solen på vei tilbake, så vi har stadig noen lyspunkter i tilværelsen på Norges nordligste og koseligste anlegg.

Det er stummende mørkt. Solen er reist til syden og vi sitter igjen med svarteper. Ikke spor av forskjell mellom dag og natt. Hvis man ser etter er det likevel et vakkert lys. Spør en svalbardianer hva han liker best med øyen, og i ni av ti tilfeller vil han svare “lyset”. Hver tiende svalbardianer vil gjerne nevne skattenivået eller snøskuterkjøring, men de fleste snakker om lyset. Og det til tross for at mørketiden varer fra 24. oktober til 18. februar.

For det er nettopp lyset i mørketiden som er så spesielt. Det blå tussmørket som lyser opp timene før og etter lunch. Måneskinnet som reflekteres i snøen og lyser med sine fattige lux mens nordlyset flakker over himmelen. På de overskyede dagene er det mørkt og trist, men når været glimter til er det magisk.

Det er nå blitt seint i november. Blåtimen er forbi, og polarnatten har senket seg. På anlegget jobber vi under lysmastene i kjeglen fra hodelykten. Vi er blitt fortrolig med jobben og hva som skal gjøres. Har fått troen på at det skal gå fint. Spenningen vi følte i starten er avløst av kalde fingre og tær, og glede over at oppgaven går lettere hver gang vi gjentar en arbeidsoperasjon.

Sålen til alle betongfundamentene vi skal bygge er nå støpt. Vi er kommet godt i gang med stabling av betongelementer, og vi er kommet langt på å tilpasse peletoppene til å bli opplegg for limtredragerne som skal bære byggene våre.

Neste uke kommer den siste båten før vinteren nordover. Etter den får vi ikke mer materialer før i slutten av april neste år. Men vi skulle ha nok å ta oss til. På båten kommer 130 tonn med massivtre som er skåret ut til oss i Østerrike.  Vi får 350 kubikk med isolasjon. 25.650 løpemeter med kledning. Pluss mye andre greier. Det skulle være nok til å holde seg sysselsatt gjennom vinteren.