Jeg våkner med et rykk natten før avreise til Ny-Ålesund. I drømme har jeg sett hvordan betongveggene i fundamentet raser sammen under vekten av antennene som blir satt på plass. Store sprekker i betongoverflaten som skyter ut i alle retninger. Før jeg torde å sovne igjen måtte jeg sette størrelsen på antennevekten i sammenheng. 65 tonn burde tilsvare tre høydemeter med betongelementer, og vi var da ikke bekymret da vi stablet opp disse elementene for ett år siden…

Vi skriver 18. mai 2016, og antenneleverandøren har holdt på med sine forberedelser i seks uker. I starten av april ble utstyret levert på kaien i Ny-Ålesund, og siden har de pakket ut, skrudd sammen og flikkmalt. Klargjøring for de fire tunge løftene hvor begge antennene skal heises på plass. Fjorten varmblodige spanjoler har trukket hetten utenpå hjelmen og trosset den kalde vinden fra øst.

Tidligere har de knapt sett snø. Formannen Justo har studert www.isdekke.no nøye og valgt ut arbeidstøy og utstyr basert på det han har sett på bildene. Han forklarer på spansk ispedd tegnspråk og noen få gloser engelsk at han har brukt Google Translate til å spionere på arbeidet som er gjort så langt på tomten. Det føles derfor som å komme inn på en Veidekke-byggeplass når jeg ser alle karene kledd i oransje som iler rundt omkring.

Og det er ingen tid å miste når den store 160-tonns mobilkranen står klar til løft. Først heises azimuthkabinen opp på VLBI1. Hytten ser ikke stor ut, men den er tung med sine 40 tonn. Kranføreren fra Nordic Crane er forsiktig på spakene og den settes ytterst forsiktig nedpå fundamentet. Det kommer ikke så mye som et knirk fra hverken fundamentet eller hytten når den lander. Det eneste som høres er noen forsiktige hammerslag fra boltene som hjelpes på plass. Videre løftes også azimuthkabinen opp på VLIB2. Vi som har jobbet lenge i prosjektet holder pusten når de første brikkene nå faller på plass.

I kaffepausen snakker jeg mer med den spanske formannen. Han inviterer inn på kontoret sitt og tar frem noen bilder fra sist de monterte antenner, den gang på Azorene. På bildene får jeg se en kranbil som har sunket en meter ned i fyllingen da de den gang skulle løfte de tunge kolliene. Videre viser han bilder av at de i hurten og sturten måtte masseutskifte området og støpe ut noen store betonggroper som underlag for labbene til kranen. Det begynner å demre hvorfor Kartverket har stresset sånn med kvaliteten på fyllingen rundt fundamentene våre. Godt hjulpet av at området nå er gjennomfryst av permafrosten har ikke kranen beveget seg en millimeter under disse første hivene. Og betongveggene har ikke klappet inn.

Det går fint å heise på plass resten av antennene også. Når azimuthkabinene er montert boltes det tunge motvekter på undersiden av svingarmene for å balansere antennene når de i fremtiden skal svinge rundt hit og dit med en hastighet på 5 m/s. Og så heises kronen på verket. Selve tallerkenen. 13,5 meter diameter, forsterket med et vakkert fagverk på undersiden, og en overflate som er jevn med en kløyvet millimeterpresisjon. I en stilren hvitfarge RAL 9010.

Så snart all vekten er kommet på fundamentene skal det kontrollmåles. Stikkeren Miguel har etablert fastmerker inni antenneføttene som måles inn både før og etter belastning. Det er spennende å vente på resultatet. En ørliten og knapt målbar deformasjon kan være nok til å vippe Kartverket av limpinnen når de skal kikke mot stjernene. Og det er formannen Justo som først bringer nyheten. Med et stort smil kommer han ut av fundamentet med tommelen opp og utbryter «Torre bien»! Tårnet er godt.

Anlegget ser nå ferdig ut. Noen containere skal fremdeles fjernes fra tomten, og anleggsgjerdet skal pakkes sammen. Men det er enda mye arbeid som gjenstår for Kartverket før anlegget er i full drift. De tekniske installasjonene skal utvikles, produseres og monteres. Alle systemene skal samkjøres og innkjøres. Og for å sikre at ingen måledata går til spille skal det nye anlegget drives parallelt med det gamle noen år frem til slutten av dette tiåret. Og Veidekke Arctic skal tilbake til Brandalspynten i september for å revegetere tomten slik at alle fuglene i fremtiden kan ta tilbake området sitt.