Vi kalte oss for avdeling sør, vi fem fra Veidekke Arctic som dro fra Ny-Ålesund på 79’N til Svea på bare 77,5’N for gjøre Lunckefjellanlegget klart til å driftsettes. Oppstarten for vår del ble ikke helt som forventet ettersom det raste fra skjæringen og ekspertise måtte tilkalles, men da fjellsikrene hadde gjort sitt var det på tide å virkelig brette opp ermene. Vi kunne komme i gang med den virkelig store jobben, den vi var kommet hit for; Å skifte ut knelende portalrør med nye og sterkere plater.
Portalrørene på B- og C stollen på Lunckefjell var begge angrepet av den uregjerlige skjæringen i overkant, samt fått en noe røff behandling, så de var blitt både halte og skakke. Vi visste det var en ordentlig møkkajobb, men etter å ha gått en uke å ventet på at fjellsikrerne skulle gi oss en tryggere arbeidsplass var vi overivrige på å komme i gang.
Over portalrørene som går inn i gruven lå det på kubbikksvis med steinmasser som måtte graves opp. Og som alt annet på Svalbard var massene frosne, bånnfryste og ispedd noe finstoff som oppførte seg som en slags seig lim som etter hvert fikk tilnavnet Lurium 3000. Umulig å grave, umulig å pigge. Rippertannen ble etter hvert vår beste venn, sammen med tid, tolmodighet og to dyktige maskinførere fra Hæhre som var med på laget.
Så snart massene var gravd opp sto vi klare. Med muttertrekker og spett og nye plater til portalrøret. De gamle platene på portalrøret ble skrudd av, det nye bendt på plass. «Putteren» puttet inn mutteren og «mutreren» strammet til mutteren fra innsiden. 92 plater og 2463 bolter og muttere.
Nye masser måtte også på plass rundt portalrøret. Lass på lass med ny fin grus ble kjørt gjennom Sveagruva, over breen og opp på Lunckefjell. Tross racerbilrød farge og senket hytte brøt ingen av de to traktorene lydmuren der de humpet avgårde på den tidvis dårlige veien gjennom gruva, -forbi aggregater, Wagnere, pumpetog og «gud-vet-ikke-hva» som sto på kryss og tvers i den trange gruvestollen. Hadde man alle speilene og grusen i behold når man var gjennom hinderløypa ventet den fineste autostrada over Marthabreen, -veien Veidekke og Hæhre laget i 2012/13 og som vi fremdeles er stolte av. 203 lass med grus og 406 mil totalt måtte de to Massey Ferguson fartsfantomene gjennom, en strekning tilsvarende Norge på langs med alle tenkelige omveier.
Mens arbeidet pågikk rådet usikkerheten i Svea og i Store Norske. Og mens man ventet på svar fra styret, bank og regjering om fremtiden, fikk den ene etter den andre gruvearbeideren sine sluttdatoer. Ikke at det betydde noe praktisk for vårt arbeid, vi visste hva målet vårt var, – å gjøre Lunckefjell klart til oppstart uansett utfall. Men det var ikke direkte motiverende å jobbe og slite med å få alt på stell mens takstmenn i flere runder ruslet rundt på anlegget, verdisatte alle bygninger og utstyr og vurderte kostanden av å ta alt sammen ned igjen. Galgenhumoren hos gruvearbeiderne var det imidlertid ingenting å si på, -alle var spente på hvilken farge det var på kjeledressen man ville få utdelt hos NAV, om det nå gikk den veien.
Tante Martha protesterte på sin egen måte. Som isbreer flest hadde hun sitt eget lille værsystem som sørget for fokk og råkk og en hel masse med snø lokalt på Lunckefjell. Det var ikke få timer med snøbrøyting som måtte til for å i det hele tatt komme opp på Lunckefjell hver morgen. Da var det godt at AF var noen skikkelige morgenfugler. Veien var brøytet og klar stort sett før vi hadde fått i oss frokosten nede i Svea.
Tiden gikk, mørket tok stadig mer av dagslyset og både forholdene og arbeidet var krevende. Men det var som om onkel Luncke holdt en beskyttende, varm hånd over oss. Hver kveld kunne vi dra hjem uten så mye som en knekt fingernegl, -slitne men ved godt mot. Matpausene var stort sett en eneste lang latterkule og på fredagene trøkte vi oss sammen på et av rommene og diskuterte til det kjedsommelige om vi skulle se gullrekka på TV eller høre på Smokey (og aller nådigst en låt av Bob Dylan). Med så mange uker sammen ble vi som en liten Lunckefjellfamilie.
Så hva skal man si, nå som jobben er gjort og man som arbeidsleder ser på sine 5 utslitte, men barske menn med rim i skjegget, dekket av kullstøv og møkk, -som har stått på i ukesvis i strekk for å komme i mål? Takk gutter. Hva hadde Lunckefjell og jeg vært uten dere?
Det er med en viss melankoli at vi ser ned på lysene som strekker seg over Marthabreen og anlegget på Lunckefjell fra det lille flyet som tar oss ut fra Svea for siste gang, og vi krysser fingrene for at det i fremtiden ikke blir Veidekke som innehar rekorden med flest arbeidstimer på Lunckefjell. Ukene på Lunckefjell legges på minnet som en «rørende» historie og vi ønsker Store Norske lykke til videre!
For dem som vil se bilder fra forrige gang vi var her så har bygg.no en artikkel og en god samling av våre bilder på følgende lenke:
http://www.bygg.no/article/116499
