På Norges koseligste anlegg skal alle med. Derfor måtte det bli to kranselag, et for hvert skift. Allerede i februar hadde noen nevnt at de tilfeldigvis hadde en kjeledress til overs som kunne gjøre seg fint som mønsåskall.

For dem som ikke er kjent med begrepet Kranselag: Så snart taket på et bygg under oppføring er tett så henger arbeidslaget en krans eller busk i mønet på taket. Da har byggherren en uke på seg til å arrangere kranselag, også kalt sperreskål eller mønsåsfest. Holdes festen i tide henges det til takk opp et flagg eller en blomsterkrans. I motsatt fall, dersom festen ikke avholdes i tide, vanker det en fillemann eller mønsåskall i mønet isteden.

Kransen, en flyimportert bjørkekvast fra de sunnmørske alper, ble høytidelig hengt opp i mønet. Det vil si, stasjonsbygget har så mange vinkler og kanter at det var vanskelig å definere noe spesifikt møne, men vi fant oss et passende hjørne og viste Kartverket at vi var klare til fest. Og Kartverket var ikke vanskelige å be. De skulle ikke høre snakk om noen kall, -i hvert fall ikke i mønet på det praktfulle stasjonsbygget sitt. Invitasjonen kom og Kartverket inviterte like gjerne halve bygden. Og ikke nok med det, til ene kranselaget stilte alle Kartverkssjefene i hele Norden. De hadde «tilfeldigvis» lagt sitt årlige møte til Ny-Ålesund akkurat den uken. Det tok vi som et kompliment.

Flagget ble heist med tilhørende trompetfanfare og festen var i gang.

Moritz, som til vanlig jobber på Kartverkets snart pensjonerte VLBI antenne i Ny-Ålesund, er også Ny-Ålesunds ubestridte konditor. Han hadde tryllet frem seks enorme Schwarzwälder Kirschtorter som Tove pyntet. Tre kaker til hvert lag. Uvanlig kake kanskje til et norsk kranselag, men også uvanlig god. Innertier. Vi spiste kake til lunsj lenge etterpå..

Taler ble holdt. Høytideligheten var til å ta og føle på, noen av oss fikk klump i magen og en våt øyekrok. Det var også tydelig at enkelte i Kartverket, som hadde jobbet med dette siden 2007 da hele prosjektet kun besto av en halv A4 side, kjente på den gode følelsen og stoltheten av at dette var blitt en realitet. Og vi følte med dem.

Veidekke viste bilder fra prosjektets spede start sommeren 2014 med prefabrikkering i Harstad, den tomme lille tundraflekken som møtte oss på høsten og den store forandringen som har skjedd her ute på Brandalspynten i løpet av det siste halvåret. Peling, gravearbeider, montering av massivtre og alle de tidkrevende små detaljene som ikke vises på fremdriften. Vi husker alle den mørke tiden og da solen kom tilbake. De dagene det var vind, snøvær og 20 minus, og de magiske dagene med blåtime og særdeles godt fotolys. De slitsomme dagene vi gjerne skulle vært foruten, og de fine dagene som vi husker med et smil.

Festen ble avsluttet i såkalt rimelig tid, og i flaggstangen vaier veidekkeflagget friskt i vinden. Kjeledressen henger i skapet og føler seg fremdeles til overs.

Selv om taket er tett er det mye som gjenstår. Kledning, montering av enda flere elementer på VLBI fundamentene, kabler, trekkerør, ventilasjon og tilbakefylling. Her har ingen tid til hvile på Kirschtorten. Vi takker Kartverket for et trivelig kranselag, for muligheten og tilliten vi har fått her oppe og gleder oss til åpningsfesten. Det siste med litt delte følelser. Kanskje Kartverket skulle ha bygget noe mer, nå når vi først er i gang?