Det er stummende mørkt. Solen er reist til syden og vi sitter igjen med svarteper. Ikke spor av forskjell mellom dag og natt. Hvis man ser etter er det likevel et vakkert lys. Spør en svalbardianer hva han liker best med øyen, og i ni av ti tilfeller vil han svare “lyset”. Hver tiende svalbardianer vil gjerne nevne skattenivået eller snøskuterkjøring, men de fleste snakker om lyset. Og det til tross for at mørketiden varer fra 24. oktober til 18. februar.

For det er nettopp lyset i mørketiden som er så spesielt. Det blå tussmørket som lyser opp timene før og etter lunch. Måneskinnet som reflekteres i snøen og lyser med sine fattige lux mens nordlyset flakker over himmelen. På de overskyede dagene er det mørkt og trist, men når været glimter til er det magisk.

Det er nå blitt seint i november. Blåtimen er forbi, og polarnatten har senket seg. På anlegget jobber vi under lysmastene i kjeglen fra hodelykten. Vi er blitt fortrolig med jobben og hva som skal gjøres. Har fått troen på at det skal gå fint. Spenningen vi følte i starten er avløst av kalde fingre og tær, og glede over at oppgaven går lettere hver gang vi gjentar en arbeidsoperasjon.

Sålen til alle betongfundamentene vi skal bygge er nå støpt. Vi er kommet godt i gang med stabling av betongelementer, og vi er kommet langt på å tilpasse peletoppene til å bli opplegg for limtredragerne som skal bære byggene våre.

Neste uke kommer den siste båten før vinteren nordover. Etter den får vi ikke mer materialer før i slutten av april neste år. Men vi skulle ha nok å ta oss til. På båten kommer 130 tonn med massivtre som er skåret ut til oss i Østerrike.  Vi får 350 kubikk med isolasjon. 25.650 løpemeter med kledning. Pluss mye andre greier. Det skulle være nok til å holde seg sysselsatt gjennom vinteren.