Kategoriarkiv: Ukategorisert

Revegetering

For at Kartverket skulle få tillatelse til å bygge dette jordobservatoriet midt i et populært hekkeområde for gjess var det diverse vilkår som måtte innfris. Blant annet måtte de tyngste anleggsarbeidene gjøres på vinteren når fuglene er i syden, og i tillegg skulle tomten stilles tilbake i best mulig stand for at tundraen skulle gro til igjen og skape trivelige levekår på fuglenes sommerresidens.

I september var vi tilbake i Ny-Ålesund for å gjøre denne jobben. Antennene var ferdig montert og kalibrert av Mechatronics, og hele området var ferdig ryddet. Da var det fritt frem for å gå løs med maskinene. Deler av terrenget på tomten var forsterket med sprengstein fra fastlandet. Dette området snurpet vi inn til å bli to veier fra stasjonsbygningen til hver av VLBIene. Gropene som stod igjen etter at vi hadde fjernet den gode steinen fylte vi med de opprinnelige tundramassene som hadde ligget mellomlagret på en lur plass inne i Ny Ålesund. På toppen rasket vi over med rive for å gi den sparsommelige svalbardvegetasjonen best mulige forhold for gjenvekst. Dette arbeidet ble gjort på nøye instruks fra en ekspert fra NINA.

Samtidig som vi gjorde gartnerjobben for gjessene etablerte vi en tettegrøft med geomembran på oppstrømssiden av anlegget for å styre det varme smeltevannet bort fra installasjonene. Smeltevannet fører mye varme med seg som øker nedsmeltingen i permafrosten, derfor er det lurt å styre dette vekk fra bygg og fundamenter.

Tettegrøft
Bygging av veier og etablering av tettegrøft med geomembran som skal styre smeltevannet unna installasjonene.
Tettegrøft 2
Etablering av tettegrøft med geomembran.
Klappfelle
En klappfelle har ligget urørt noen tiår. Det var noen slike nærmere anlegget også hvor vi måtte utvise stor forsiktighet for å ikke skade noen kulturminner.
Revegetering
Den gode sprengsteinen samles sammen til en vei, gropen som blir igjen fylles med tundramasser som legges forsiktig ut for best mulig gjenvekst.
Anleggskontoret rives
Anleggskontoret pakkes ned og sendes i retning nye prosjekter.
Tundra
Så fin skal tundraen bli. Dette er det beste gjessene vet når de skal hekke.
Oversikt
Oversikt fra liften. Området begynner å bli rydding.
Slusken
Anleggsslusken ser lyst på livet.
Fuktmåling
Kartverket går ettårsbefaring og har fått seg splitter ny fuktmåler. Den går bananas i gangbanen og viser rekordhøye nivåer av fukt. Ikke spesielt morsomt før det oppdages at det er brukerfeil og at alt egentlig er helt OK.
Stasjonsbygget
Stasjonsbygget sett fra SLR-bygget.
VLBI 1
VLBI 1 sett fra krysset på gangbanen
New Brandal City
New Brandal City med Ny-Ålesund i bakgrunnen
New Brandal City
New Brandal City

Antennemontering

Jeg våkner med et rykk natten før avreise til Ny-Ålesund. I drømme har jeg sett hvordan betongveggene i fundamentet raser sammen under vekten av antennene som blir satt på plass. Store sprekker i betongoverflaten som skyter ut i alle retninger. Før jeg torde å sovne igjen måtte jeg sette størrelsen på antennevekten i sammenheng. 65 tonn burde tilsvare tre høydemeter med betongelementer, og vi var da ikke bekymret da vi stablet opp disse elementene for ett år siden…

New Brandal City
New Brandal City sett fra innflygningen til Ny-Ålesund 18.mai.

Vi skriver 18. mai 2016, og antenneleverandøren har holdt på med sine forberedelser i seks uker. I starten av april ble utstyret levert på kaien i Ny-Ålesund, og siden har de pakket ut, skrudd sammen og flikkmalt. Klargjøring for de fire tunge løftene hvor begge antennene skal heises på plass. Fjorten varmblodige spanjoler har trukket hetten utenpå hjelmen og trosset den kalde vinden fra øst.

Trappemontering
Montering av trapper og utstyr inni antennefundamentene.

Tidligere har de knapt sett snø. Formannen Justo har studert www.isdekke.no nøye og valgt ut arbeidstøy og utstyr basert på det han har sett på bildene. Han forklarer på spansk ispedd tegnspråk og noen få gloser engelsk at han har brukt Google Translate til å spionere på arbeidet som er gjort så langt på tomten. Det føles derfor som å komme inn på en Veidekke-byggeplass når jeg ser alle karene kledd i oransje som iler rundt omkring.

Montering av azimuthkabinen på VLBI1
Montering av azimuthkabinen på VLBI1

Og det er ingen tid å miste når den store 160-tonns mobilkranen står klar til løft. Først heises azimuthkabinen opp på VLBI1. Hytten ser ikke stor ut, men den er tung med sine 40 tonn. Kranføreren fra Nordic Crane er forsiktig på spakene og den settes ytterst forsiktig nedpå fundamentet. Det kommer ikke så mye som et knirk fra hverken fundamentet eller hytten når den lander. Det eneste som høres er noen forsiktige hammerslag fra boltene som hjelpes på plass. Videre løftes også azimuthkabinen opp på VLIB2. Vi som har jobbet lenge i prosjektet holder pusten når de første brikkene nå faller på plass.

VLBI1
Azimuthkabinen montert, tallerkenen snart klar til å heises på plass.

I kaffepausen snakker jeg mer med den spanske formannen. Han inviterer inn på kontoret sitt og tar frem noen bilder fra sist de monterte antenner, den gang på Azorene. På bildene får jeg se en kranbil som har sunket en meter ned i fyllingen da de den gang skulle løfte de tunge kolliene. Videre viser han bilder av at de i hurten og sturten måtte masseutskifte området og støpe ut noen store betonggroper som underlag for labbene til kranen. Det begynner å demre hvorfor Kartverket har stresset sånn med kvaliteten på fyllingen rundt fundamentene våre. Godt hjulpet av at området nå er gjennomfryst av permafrosten har ikke kranen beveget seg en millimeter under disse første hivene. Og betongveggene har ikke klappet inn.

VLBI2
Innmåling av toppen til VLBI2 før det settes vekt på fundamentet.

Det går fint å heise på plass resten av antennene også. Når azimuthkabinene er montert boltes det tunge motvekter på undersiden av svingarmene for å balansere antennene når de i fremtiden skal svinge rundt hit og dit med en hastighet på 5 m/s. Og så heises kronen på verket. Selve tallerkenen. 13,5 meter diameter, forsterket med et vakkert fagverk på undersiden, og en overflate som er jevn med en kløyvet millimeterpresisjon. I en stilren hvitfarge RAL 9010.

VLBI1 faller på plass.
VLBI1 faller på plass.

Så snart all vekten er kommet på fundamentene skal det kontrollmåles. Stikkeren Miguel har etablert fastmerker inni antenneføttene som måles inn både før og etter belastning. Det er spennende å vente på resultatet. En ørliten og knapt målbar deformasjon kan være nok til å vippe Kartverket av limpinnen når de skal kikke mot stjernene. Og det er formannen Justo som først bringer nyheten. Med et stort smil kommer han ut av fundamentet med tommelen opp og utbryter «Torre bien»! Tårnet er godt.

Justo og Torbjørn
Justo og Torbjørn er strålende fornøyd.

Anlegget ser nå ferdig ut. Noen containere skal fremdeles fjernes fra tomten, og anleggsgjerdet skal pakkes sammen. Men det er enda mye arbeid som gjenstår for Kartverket før anlegget er i full drift. De tekniske installasjonene skal utvikles, produseres og monteres. Alle systemene skal samkjøres og innkjøres. Og for å sikre at ingen måledata går til spille skal det nye anlegget drives parallelt med det gamle noen år frem til slutten av dette tiåret. Og Veidekke Arctic skal tilbake til Brandalspynten i september for å revegetere tomten slik at alle fuglene i fremtiden kan ta tilbake området sitt.

VLBI2.
Tallerkenen til VLBI2 settes nedpå.
New Brandal City i all sin prakt.
New Brandal City i all sin prakt.
New Brandal City i all sin prakt.
New Brandal City i all sin prakt.
Fugleperspektiv
New Brandal City i fugleperspektiv fra toppen av liften. Når bare alle containerne og utstyret er ryddet bort, da skal det blir skikkelig fint!
Wellmann og Tegette
Wellmann og Tegette savner stillingen som bjørnevakt i Veidekke, men de nyter fremdeles pensjonisttilværelsen i Ny-Ålesund.
Midnattssol over Ny-Ålesund
Midnattssol over Ny-Ålesund.
Posten og Amundsen.
Når været skinner opp er nok dette en av de fineste byene i verden.
New Brandal City
New Brandal City med tiltede antenner. Foto: Sascha Kreth (prosjektleder MT Mechatronics (antenneleverandøren))
Torbjørn
Byggelederen til Kartverket feirer de monterte antennene med noen svinger ned fra Zeppelin.

Anbudsregning

Før man kan legge ut på enkelte eventyr er det en prosess man må gjennom,
– anbudsregning. Det hele føles som en lang eksamensperiode og forventingene om en god karakter øker i takt med at tiden for innlevering nærmer seg.

Da vi dro fra Svalbard i desember hadde vi tatt ut det siste vi hadde av energi. Det var godt å sette seg på flyet ned til fastlandet og se Svalbard forsvinne i det fjerne. Flytte
fokus til julegaver, pinnekjøtt og familietid.

Men i april begynte det å murre et sted i kroppen. Ubeskrivelig, men gjenkjennelig
verking. Longyearbyen Lokalstyre hadde lagt ut et anbud for å bygge nytt overløp på
Isdammen, drikkevannet i Longyearbyen. Og istedenfor å gå til legen for å kurere
polarbasillen gikk vi til sjefen.

P1120051
Norges Koseligste anlegg. Brandalspynten, Ny-Ålesund.

Han så litt skjevt på oss, et voksent, granskende blikk. På hans spørsmål om vi husket utilgjengeligheten, kulden og «et jævla slit» (våre egne ord sa han), benektet vi så hardt at vi trodde på det selv. Vi husket bare «Norges koseligste anlegg», så da var det vel mest kos da sikkert..?

Så vi fikk ja, – til å regne på mer kos.

En jobb må regnes på før man får den. Byggherren, i dette tilfellet Longyearbyen
Lokalstyre, legger ut en beskrivelse av hva de ønsker og de interesserte entreprenørene regner seg frem til en pris på prosjektet.

Veidekke har tidligere satt sitt preg på Longyearbyen. Veidekke kom til Svalbard i 1989 for å bygge materiallager og bussgarasje for Store Norske. Det ene tok det andre og etter hvert ble det mange prosjekter. De mest fremtredende i Longerbyen er nok
Svalbardbutikken (1991), utvidelsen av Næringsbygget i 1992, stasjonsbygget til EISCAT på Gruvefjellet (1993), UNIS (1994), Svalbardhallen (1995), de første
antennefundamentene og stasjonsbygget til SvalSat på Platåfjellet (1996) og tilslutt grunnarbeidene for den nye forskningsparken i 2003. I løpet av siste årene har vi blitt til
Veidekke Arctic, og har hatt prosjekter både på Lunckefjell og i Ny-Ålesund.

Nå var tiden inne for å komme tilbake til Longyearbyen.

UNIS
Inngangspartiet på UNIS tar form i 1994.

Bilde1
Bygging av forskaling for det første antennefundamentet på Platåfjellet for SvalSat i 1996.

Følelsen fra en litt lang eksamensperiode fra studietiden var gjenkjennelig. I en entreprisekontrakt er det mange poster og oppgaver som skal besvares før man kan sette to streker under svaret. Vi satt på nordavdelingens kontor i Bodø og hang på de mer garvede kollegaene våre i Veidekke Entreprenør for å få gode råd og vink. Det var telefoner til leverandører og konsulenter, risikoanalyser og vurderinger av miljøtiltak, bemanning og
maskinkapasiteter. En million her og en million der. Og desto mer vi jobbet, jo mer klødde polarbasillen og jo fortere gikk klokken.

P1120635
Tiden er i ferd med å renne ut. Martin tar de siste telefonene.

Leveringen var på samme viset, nervøs og forventningsfull. Kontorsjefen vår, Nancy,
kontrollerte og organiserte. Papirene i rett rekkefølge og rett omslag på besvarelsen. Det eneste som manglet var lukten av gymsal og de pensjonerte, velpyntede
eksamensvaktene som flørtet med hverandre mens vi jobbet og gav oss et klapp på
kinnet med en varm hånd når alt var levert.

IMG_8054 (3)
Nancy holder orden i anbudsdokumentene og sørger for at alt er på plass til leveringsfristen. Martin har et stivt smil da det skal levers, tydelig nervøs for utfallet.

Ventetiden på karakteren og avgjørelsen føltes lang. Bestått / ikke bestått? Sommerjobb på Svalbard eller ikke?

Og så, – skuffelsen.

Vi trakk ikke det lengste strået denne gangen. Så mye jobb og ingenting igjen for strevet. 1 skarve prosent skilte oss og konkurrenten i totalvurderingen. Men en andreplass gir ingen premie i denne bransjen.

Det nytter ikke å henge med nebbet. Vi ønsker konkurrenten lykke til og håper at
prosjektet blir vellykket både for dem og for Longyearbyen Lokalstyre.

Men polarbasillen ble vi ikke kvitt. Den klør fremdeles som besatt. Sjefen rister litt oppgitt på hodet og ler av oss, – han har vært med på dette mange ganger før. Men vi gir ikke opp. Bare vi får muligheten skal vi nok igjen male Svalbard i Veidekkefarger.

P1120073

Nedrigging

Vi så for oss en ekstra lang juleferie i år. Værgudene hadde store deler av tiden bestemt seg for å være på vår side og arbeidet og pakkingen gikk greit fremover. Vi lå foran skjema. Vi hadde bestilt fly ut fra Ny-Ålesund og videre til fastlandet for de fleste. Det er en litt spesiell følelse når man nesten er ferdig.

tre kroner
Solen gikk ned i oktober og kom aldri tilbake igjen på 79* Nord. Siste glimt av Tre Kroner som snart skulle bli borte i mørket; f.v.: Svea, Nora og Dana.

Men noen hadde fått det for seg at kledningen på Gangbanene måtte senkes lenger ned. Gangbanene endte altså opp med å vise for mye av leggene sine og vi måtte til med å forlenge skjørtekanten! Ikke noe problem det, når vi er velsignet med dyktige tømrere og de tiloversblivne kledningsmaterialer ennå ikke var kjørt vekk eller hadde havnet på neste års St.Hansbål! Dermed ble det satt i gang storstilt produksjon av «miniskjørt».

Norbjørn
Her ligger Norbjørn til kai i Ny-Ålesund og henter den første ladningen med utstyr som skal skipes ned. I slutten av oktober hadde vi fremdeles lys nok til å skimte omgivelsene.

Så mens et-par snekret miniskjørt til den store gullmedaljen – syslet vi andre med småplukk her og der og rydding, pakking og transport ut fra anlegget og ned til kaien. Det er mye som skal taes rede på når et anlegg skal avsluttes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Siste reisverk går i bakken og klar til å skrues fra hverandre og stables i pene høyder sammen med resten.

Så vi fikk beskjed om at kontorriggen vår skulle bli igjen slik at spanjolene som kommer neste vår for å montere opp antennene hadde et sted å gå inn, ble vi først ganske lettet. Men det var likevel ikke bare, bare. Den stod nemlig plassert altfor nært monteringsplaten der antennene skal settes sammen – og kom derfor i veien. Riggen måtte flyttes. Hurtigarbeidende prosjekteringskomite oppstod på et blunk og mens funksjonærene satt i telefonen eller klimpret på tastaturene sine inne, ble riggen flyttet de nødvendige 12 metrene lenger øst.

Manitou dytter, L110 trekker og stålrammen under riggen glir godt på fundamentet samtidig som kontoret er i full drift. Sa vi mobilt kontor?!

Vi kom i mål med miniskjørt, flytting av kontorrigg, pakking av snippsekker og alt annet.

Solen gikk ned i oktober og kom aldri tilbake igjen på 79o Nord. Neste gang fullmånen lyser opp Kongsfjorden, har vi forlatt åstedet og overlatt vårt signalbygg på Brandalspynten til Kong Vinters iskalde regime. Kan hende kommer vi tilbake – men ikke før etter at solen nok en gang er på plass!

Noen dager seinere står også reisverket til det minste lagerteltet nakent uten duk og klar til å rives.
Gutta kom fort inn i rutinen og snart var også det «lille» teltet pakket og kjørt vekk.
Mye å holde orden på!
Alt blir pakket og stablet etter alle kunstens regler.
Etter hvert stod alle containerne på kaia. Ferdig pakket, stengt og klar til utskipning.
Maskiner og alt annet utstyr er også pent oppstilt.
Prefabrikering av miniskjørt.
Miniskjørtet tar seg riktig fint ut! Her mot VLBI 2. I løpet av noen måneders tid er nok også gråningen i materialene blitt litt likere.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens vi pakket ned ut, pakket Kartverket opp inne.
Til slutt er det bare det nye signalbygget som står igjen på Brandalspynten. Lysene er slukket, et drøyt år og et eventyrlig prosjekt er over.

Lunckefjell-del 2

Vi kalte oss for avdeling sør, vi fem fra Veidekke Arctic som dro fra Ny-Ålesund på 79’N til Svea på bare 77,5’N for gjøre Lunckefjellanlegget klart til å driftsettes. Oppstarten for vår del ble ikke helt som forventet ettersom det raste fra skjæringen og ekspertise måtte tilkalles, men da fjellsikrene hadde gjort sitt var det på tide å virkelig brette opp ermene. Vi kunne komme i gang med den virkelig store jobben, den vi var kommet hit for; Å skifte ut knelende portalrør med nye og sterkere plater.

Portalrørene på B- og C stollen på Lunckefjell var begge angrepet av den uregjerlige skjæringen i overkant, samt fått en noe røff behandling, så de var blitt både halte og skakke. Vi visste det var en ordentlig møkkajobb, men etter å ha gått en uke å ventet på at fjellsikrerne skulle gi oss en tryggere arbeidsplass var vi overivrige på å komme i gang.

Over portalrørene som går inn i gruven lå det på kubbikksvis med steinmasser som måtte graves opp. Og som alt annet på Svalbard var massene frosne, bånnfryste og ispedd noe finstoff som oppførte seg som en slags seig lim som etter hvert fikk tilnavnet Lurium 3000. Umulig å grave, umulig å pigge. Rippertannen ble etter hvert vår beste venn, sammen med tid, tolmodighet og to dyktige maskinførere fra Hæhre som var med på laget.

Lyset forsvant og arbeidet ble utført i skumring og mørke.
Lyset forsvant og arbeidet ble utført i skumring og mørke.

Så snart massene var gravd opp sto vi klare. Med muttertrekker og spett og nye plater til portalrøret. De gamle platene på portalrøret ble skrudd av, det nye bendt på plass. «Putteren» puttet inn mutteren og «mutreren» strammet til mutteren fra innsiden. 92 plater og 2463 bolter og muttere.

P1090003-komp
John og Viggo, putteren og mutreren.
P1080967
Plate for plate, omfar for omfar byttes ut og erstattes med nytt.

Nye masser måtte også på plass rundt portalrøret. Lass på lass med ny fin grus ble kjørt gjennom Sveagruva, over breen og opp på Lunckefjell. Tross racerbilrød farge og senket hytte brøt ingen av de to traktorene lydmuren der de humpet avgårde på den tidvis dårlige veien gjennom gruva, -forbi aggregater, Wagnere, pumpetog og «gud-vet-ikke-hva» som sto på kryss og tvers i den trange gruvestollen. Hadde man alle speilene og grusen i behold når man var gjennom hinderløypa ventet den fineste autostrada over Marthabreen, -veien Veidekke og Hæhre laget i 2012/13 og som vi fremdeles er stolte av. 203 lass med grus og 406 mil totalt måtte de to Massey Ferguson fartsfantomene gjennom, en strekning tilsvarende Norge på langs med alle tenkelige omveier.

P1090205
Ny og fin grus fylles rundt portalrørene.
P1090201
Alle mann (og kvinner) i arbeid. Tilkjøring av masser, fylling og komprimering.

Mens arbeidet pågikk rådet usikkerheten i Svea og i Store Norske. Og mens man ventet på svar fra styret, bank og regjering om fremtiden, fikk den ene etter den andre gruvearbeideren sine sluttdatoer. Ikke at det betydde noe praktisk for vårt arbeid, vi visste hva målet vårt var, – å gjøre Lunckefjell klart til oppstart uansett utfall. Men det var ikke direkte motiverende å jobbe og slite med å få alt på stell mens takstmenn i flere runder ruslet rundt på anlegget, verdisatte alle bygninger og utstyr og vurderte kostanden av å ta alt sammen ned igjen. Galgenhumoren hos gruvearbeiderne var det imidlertid ingenting å si på, -alle var spente på hvilken farge det var på kjeledressen man ville få utdelt hos NAV, om det nå gikk den veien.

Tante Martha protesterte på sin egen måte. Som isbreer flest hadde hun sitt eget lille værsystem som sørget for fokk og råkk og en hel masse med snø lokalt på Lunckefjell. Det var ikke få timer med snøbrøyting som måtte til for å i det hele tatt komme opp på Lunckefjell hver morgen. Da var det godt at AF var noen skikkelige morgenfugler. Veien var brøytet og klar stort sett før vi hadde fått i oss frokosten nede i Svea.

Brøytekantene var det iallefall ingenting å si på.
Svenn fra AF i brøytingen tidlig en morgen.

Tiden gikk, mørket tok stadig mer av dagslyset og både forholdene og arbeidet var krevende. Men det var som om onkel Luncke holdt en beskyttende, varm hånd over oss. Hver kveld kunne vi dra hjem uten så mye som en knekt fingernegl, -slitne men ved godt mot. Matpausene var stort sett en eneste lang latterkule og på fredagene trøkte vi oss sammen på et av rommene og diskuterte til det kjedsommelige om vi skulle se gullrekka på TV eller høre på Smokey (og aller nådigst en låt av Bob Dylan). Med så mange uker sammen ble vi som en liten Lunckefjellfamilie.

Så hva skal man si, nå som jobben er gjort og man som arbeidsleder ser på sine 5 utslitte, men barske menn med rim i skjegget, dekket av kullstøv og møkk, -som har stått på i ukesvis i strekk for å komme i mål? Takk gutter. Hva hadde Lunckefjell og jeg vært uten dere?

Audhild
John og Audhild, begge fornøyde med et vellykket prosjekt.

Det er med en viss melankoli at vi ser ned på lysene som strekker seg over Marthabreen og anlegget på Lunckefjell fra det lille flyet som tar oss ut fra Svea for siste gang, og vi krysser fingrene for at det i fremtiden ikke blir Veidekke som innehar rekorden med flest arbeidstimer på Lunckefjell. Ukene på Lunckefjell legges på minnet som en «rørende» historie og vi ønsker Store Norske lykke til videre!

For dem som vil se bilder fra forrige gang vi var her så har bygg.no en artikkel og en god samling av våre bilder på følgende lenke:
http://www.bygg.no/article/116499

P1090291
Mulig det er en møkkajobb, men humøret til John og Håvard er likevel på topp.
P1090171
John og Viggo, sjefsmutrer og -putter.
P1090096
Marius kontrollerer rippertannen.
P1080915
Viggo i C-stollen.
IMG_6859
Det gikk ikke mange dagene uten aktivitet før inngangen til C-stollen snødde ned. Tilkomsten for Veidekke Arctic’s prosjektleder (her også sjefsstikker) ble fort begrenset.
P1090279
Lyset forsvant fort og med det kanskje også håpet om drift på Lunckefjell i fremtiden?
P1090297-komp
Vi ønsker Store Norske lykke til videre og forlater Lunckefjell på jakt etter andre oppdrag nord eller sør for polarsirkelen.

 

Overlevering

Overleveringen gikk ikke helt som planlagt. Etter noen år på Svalbard har vi lagt oss til den samiske innstillingen til tid. Jatta, jatta, skjer det ikke i dag så skjer det i morra. Tilværelsen må tilpasses været og forholdene. Akkurat som maña, maña som de sier på Jamaica.

Oversikt 05.11.15_foto_Martin Øen_Veidekke Arctic
New Brandal City med Tre Kroner i horisonten langt mot øst.

Og det var forsåvidt det vi tenkte da delegasjonen fra Kartverket som skulle komme til Ny-Ålesund for å overta anlegget ble en dag forsinket på grunn av ruskevær og kansellerte fly fra Longyearbyen. Sedvanlig i høyarktis, men likevel kritisk når vi hadde en lang liste med ting som skulle kontrolleres og kvitteres ut.

Heldigvis kom flyet tirsdag formiddag, slik at vi fikk startet prosessen med å overlevere tre bygg, 125 løpemeter gangbane, to store betongfundamenter, 20 mål tundra og noen småfundamenter for diverse fastmerker. Og Kartverket gikk grundig og effektivt til verket med å kontrollere alt vi hadde gjort på Brandalspynten det siste året. Heldigvis hadde vi samarbeidet godt gjennom byggeprosessen, så de hadde ganske god kontroll på hva vi skulle levere fra oss.

Ny-Ålesunds flotteste kontorplass_21.10.15_foto Martin Øen_Veidekke Arctic
Ny-Ålesunds flotteste kontorplass med full oversikt over hele jordobservatoriet.

I tillegg til å kontrollere det vi hadde bygget brukte vi god tid på å gå gjennom alle setningene i funksjonsbeskrivelsen for å kontrollere at vi hadde levert det som Kartverket opprinnelig ønsket seg. Noen avsnitt i teksten måtte vi diskutere litt, og noen bygningsdeler var ikke helt perfekt, men torsdag morgen nærmet den formelle signaturen og den planlagte festmiddagen seg med stormskritt.

P1090290
Trapp.

Men plutselig kom det inn et nytt skjær i sjøen. Dårlig værvarsel for fredagen gjorde at Kartverkets returfly ble forsert til torsdag formiddag, og før vi visste ordet av det var hele overleveringsseansen utsatt og avlyst. Den formelle signaturen ble derfor først kvittert ut uken etter på et hotell på Gardermoen.

Overleveringsbefaring i stasjonsbygget29.09.15_foto Martin Øen_Veidekke Arctic
Storstilt kontroll. Espen må stå til rette for hvordan han har snekret sammen trappen når Kartverket går oss etter i sømmene. Når vi bare fikk fjernet fotavtrykket som stod midt på veggen ble det godkjent.

Vi som stod igjen i Ny-Ålesund hadde fortsatt nøkkelen i lommen uten at vi riktig hadde fått gjort en skikkelig overlevering av dette jordobservatoriet. Vi tok festen på egen hånd, drakk opp ølet som var kjøpt inn til avslutningsmiddagen og lo litt av søringan som ble skremt hjem av et dårlig værvarsel. Nå må vi bare huske å sette nøkkelen igjen i døren i stasjonsbygget før vi pakker snippesken, setter resten av utstyret vårt på kaien, og reiser videre til neste prosjekt. For som et omflakkende sirkus reiser vi fra sted til sted og gjør ablegøyer.

DSC_5087
Evaluering før evakuering torsdag formiddag.
DSC_5074
Prosjektleder Are Færøvig, byggeleder Torbjørn Nørbech, anleggsleder Martin Øen. Alle tre i altfor ren lomp.
P1090443
VLBI1, litt gangbane og noen blå fjell i bakgrunnen.

Tilbake på Lunckefjell

På Lunckefjell møter mørke bygg og lagertelt oss. Vinden uler forbi hushjørnene og en åpen containerdør står og slår. Den enorme stackeren er på en måte Lunckefjells vokter der den står høyt hevet over de andre bygningene, ubrukt og trist, og holder oppsyn med anlegget på Lunckefjell og veien over Marthabreen. Den spøkelsesaktige stemningen gjør at vi føler oss som gjenferd i de forlatte omgivelsene. Veidekke Arctic er tilbake.

P1080783
Alene og forlatt står de der, bygningene på Lunckefjell.

I 2012 og 2013 var Veidekke Arctic sammen med Hæhre engasjert av Store Norske til å bygge infrastrukturen til Lunckefjell, den nye gruven der urtidens grønne skoger skulle tas ut som høykvalitets kull og distribueres verden over. Samfunnet på Svalbard var i ekstase over dette nye store prosjektet som skulle sikre den videre kulldriften i årene fremover.

Men slik ble det altså ikke. Så snart alt var på plass stupte kullprisene. Miljøvernerne fikk vann på mølla og staten snurpet igjen subsidieposen. Driftshvile ble vedtatt.

Til tross for det står vi her igjen. På veien og anlegget vi bygget i de vakre omgivelsene på Marthabreen, – der Lunckefjell troner høyt mot himmelen.

Alle som fulgte nyhetene (i alle fall de lokale) i tiden etter at anlegget ble avsluttet, vet at det i etterkant var et oppgjør som endte med forlik mellom Veidekke og Store Norske. Man svelger hver sine kameler og blir enige om hvordan man løser de gjenstående utfordringene som ingen vedkjenner seg ansvaret for. Så derfor står vi her nå. En liten delegasjon av oss som var i Ny-Ålesund skal de kommende ukene utføre både reklamasjons-, reparasjons- og vedlikeholdsarbeid på anlegget slik at den dagen tiden er inne for å starte opp igjen, så er alt klart.  Så til tross for en mulig kamel i vrangstrupen, -vi klager ikke. For hvem vil vel ikke være på Lunckefjell?

P1080986
En liten og koselig gjeng på Lunckefjell. Det er tydelig at den feminine andelen er særs fornøyd med å få lov å holde kontroll på disse staute karene (i den grad det er mulig).
P1080813
Det er blitt liv igjen på Lunckefjell og anlegget viser seg fra sin beste side.

Å bygge på en isbre byr selvsagt på utfordringer. Tante Martha kan fremstå som en rolig og iskald dame, men det viser seg at hun er både sterk og egen, – og det er lite som kan stå i mot når hun først har bestemt seg for noe. Siden vi var her sist har hun selv tatt ansvaret for finjusteringen av både bygninger og vei. Hun har slanket seg et par meter og da hun dessuten er en aldrende dame,- så siger alt nedover. Derfor sier det seg selv, at å fundamentere noe som helst på en isbre krever jevnlig vedlikehold. Men prosjekteringslederne hadde antagelig kjennskap til slike feminine nykker, så det er lagt inn justeringsmuligheter og slakk i alle ender.

John
Justervesenet (John) ser ikke mørkt på det.

Selv om jobben er enkel, er det ikke fritt for utfordringer. Og igjen er det permafrosten og Svalbards bergmasse som driver gjøn med oss.

For å lage innslaget til den nye Lunckefjellgruven ble det tatt ut en fjellskjæring i den bratte skråningen, og deretter ble en 30 meter lang tunnel av korrugerte stålrør lagt inn til gruveåpningen. Dette skulle verne gruvearbeiderne mot nedfall fra den enorme steinrøysen som ligger oppover fjellsiden i overkant av gruven – og som egentlig dekker hele Svalbard.  Det hele så veldig bra ut, men det skulle ikke vare. Allerede før vi dro i 2013 så vi antydninger til at dette kunne bli et problembarn.

P1080614
Portalrøret går under en rasvoll av grusmasser og inn i gruveåpningen under fjellskjæringen.

Når vi nå er tilbake har skjæringen utviklet seg til en tenåring i verste trassalder og fått kompisene Vær og Vind, -to typer med særs dårlig påvirkning. De tre har rottet seg sammen mot portalrøret og gitt det en alvorlig knekk. Selv om vi hadde støttet det opp som best vi kunne før vi dro sist, så hjalp det ikke. Skjæringen hadde bygget muskler så portalrøret gikk helt i kne.

P1080532
Å bli angrepet av store steinblokker kan få noen og enhver til å knele.

Fra å være en ung og frisk skjæring har den utviklet seg et til en rebell ute av kontroll som det ikke er lurt å gå for nære. Det er ikke bare å legge bånd på den, men heldigvis finnes det ekspertise som vet å sette fast slike obsternasige krapyl.

Veidekke hentet inn VISINOR (tidligere Betongrenovering) for å gjøre jobben. Og mens de plukket av skjæringen de dårligste sidene, kunne vi sysle med andre ting. Som å jekke på plass dagriggen som Martha hadde snudd aldeles på skjeve og trekke etter høyspentkabelen over breen for å tilpasse den til Marthas nye fasong.

klartring-lunckefjell
Klatrerne fra VISINOR i aksjon. Spettrensk av skjæringen over B-stollen.

Så snart skjæringen er blitt tøylet og mer tilregnelig skal vi gå i gang med å bytte ut portalrørene som går inn til gruven. Det blir antagelig litt av en jobb, men med godt mot skal vi nok få skikk på det også.

I mellomtiden har Kong Vinter kommet og vi har fått både snø og ti kalde grader. Riktig så vakkert er det blitt her oppe. Og servicen i Svea er upåklagelig, til tross for de dystre tidene Store Norske går i møte. I løpet av de kommende ukene skal i alle fall Veidekke få ro i sjelen og forlate Lunckefjell for godt. Hvordan det vil gå med det Store Norske gjenferdet gjenstår å se.

P1080558
Blir det lys i enden av tunnelen for Store Norske også tro?
fint
Morgenstemning i Svea. Foto: Jan Vimme
Jan Vimme fra Visinor synes ikke det er feil å være på jobb på Svalbard.
P1080706
Ikke helt vanlig utrustning på et anlegg dette klatreutstyret.
P1080768
Hvem vil vel ikke være på Lunckefjell og Svalbard?

 

Solnedgang

Det har vært en produktiv sommer. Gjennom juni, juli og august spinner solen i ring på himmelen og gir oss uendelige dager med milde temperaturer. Gjennom vinteren måtte vi jobbe hardt for å holde varmen, men det er utrolig hvor mye raskere arbeidet går når det er plussgrader og man slipper å pakke seg inn i fem lag klær og doble hansker.  Arbeidsoppgaver som på den strengeste vinteren tok en måned, kunne gå unna på fjorten dager i august. Full fart og plankekjøring uten å måtte meisle is av materialene før de kunne skrues opp på veggen.

Men det er rart hvor kort sommeren er i arktis.   Noen varme uker går fort, og plutselig ligger solen lavt og tundraen fryser til igjen. Og brått er det gått et år siden vi beltet den første maskinen ut på Brandalspynten.

Ett år er gått siden vi hadde besøk av en minister som boret ned den første stålrørspelen til stasjonsbygget. Ett år er gått siden vi gravde de første skuffene med masser ut av byggegropen til VLBI2. Og ett år er gått siden vi brukte gravemaskinen til å heise på plass brakkemodulene til anleggskontoret vårt.

Innvendig er det flikkmalt og vasket ut. Lagerteltene er nesten tomme for materiell og utstyr, og snart er det bare igjen å pakke sammen brakken og anleggskontoret.

Solen går ned over Brandalspynten, og når den står opp igjen etter fire måneders dvale, kommer et tysk firma til Ny-Ålesund for å sette kronen på verket. Når enda ett år er gått skal det stå to 13-meters antenner på toppen av de stødige tårnene våre.

P1090137
Jordobservatorium i lav høstsol.
P1090145
Snart må vi rigge ned anleggskontoret og hundehusene.
P1090141
Den siste veggen på stasjonsbygget blir kledd.
P1080975
Gravimeterbygget står litt for seg selv, men når man ser etter er det dette som er skjønnheten på anlegget.
P1080969
Jordobservatorium med halvmåne i zenith.
P1090092w
Blålyset er tilbake når solen går ned i nordishavet.
P1090104w
På denne kaien beltet Helge Jordal i land en bulldozer fra skøyten Sandy Hook i filmen Orions belte.
P1090108w
Isbaks i forgrunnen, tre kronor i bakgrunnen.

Gulvbelegg

Vi har tidligere snakket om hvordan de fleste som er engasjert i dette prosjektet er bitt av denne svalbardbasillen eller av polarviruset. Dette gjelder også underentreprenørene og leverandørene våre.

For noen uker siden fikk vi besøk av en dame som hadde levert gulvbelegget Polyflor som underentreprenøren vår Maler Andersen har montert på alle de innvendige gulvene. Hanne, som denne damen het, liker å reise rundt på de spesielle plassene hvor gulvbelegget hennes blir lagt for å ta bilder av vinylbelegget i de ferdige byggene. Når det nå skulle legges i Ny-Ålesund ble hun brått desperat etter å få komme på besøk for å fotografere.

Siden det er veldig stort trykk på flyruten mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund måtte vi først avslå forespørselen om besøk, men hun ga seg ikke, og gjennom venners venners bekjente fikk hun ordnet seg et flysete nordover fra Longyear. Og bildene hennes ble virkelig flotte, og vi byggfolk er sannelig beæret over at hun nesten tok flere bilder av byggene våre enn av gulvbelegget. Utvalget kan sees under. Alle foto: Hanne Jørgensen, Polyflor.
HJ150826-3639 high res-2
HJ150826-3641 high res-2 HJ150825-2575 high res HJ150825-3228 high res HJ150825-3245 high res HJ150825-3250 high res HJ150825-3251 high res HJ150825-3254 high res HJ150825-3319 high res HJ150825-3387 high res HJ150825-3433 high res HJ150826-3487 high res HJ150826-3518 high res HJ150826-3530 high res HJ150826-3536 high res HJ150826-3544 high res HJ150826-3558 high res HJ150826-3571 high res HJ150826-3622 high res

For de som er interessert i gulvbelegg så er det Polyflor Classic Mystique som er brukt i dette prosjektet. Det er et skikkelig vinylbelegg som av kjennere er omtalt som det beste på markedet.

God sommer!

Det er sommer. Det har vi fått med oss selv om vi er langt nord. Selv om temperaturen ikke har vært over pluss 10 grader så har vi faktisk hatt sol hver dag (og natt) fra påske til midten av juni. Det er mer enn det har vært sørpå i følge ryktene.

Det skal være helt stopp på anlegget i en uke. Vi nærmer oss hjemreise, og vi ser tilbake på tiden som har gått. Det har så langt gått som en drøm. Men alle som har en oppdatert aktivitetsmåler på håndleddet vet at selv en god natts søvn består av flere, både rolige og urolige, sekvenser. Men marerittet er fort glemt når du våkner. Og vi ser tilbake på de ni foregående månedene med stjerner i øynene tross betongstøv i håret og blemmer i hendene.

En ting er at vi har fått være med på å bygge noe vi selv synes er både fasinerende og fremtidsrettet. Den andre faktoren er nok at vi er på et så spesielt sted. Det lille trivelige samfunnet og den spektakulære naturen som er så lett tilgjengelig.

Etter å ha klokket inn rundt 18 000 km fordelt på 6 skutere, så syntes vi at vi kunne si oss fornøyd med vintersesongen.  I slutten av mai ble snøskuterne derfor byttet ut med båt.  Velferden i Ny-Ålesund har fire båter til utleie, noe vi i stor grad har benyttet oss av. Vi har allerede fartet Krossfjorden på kryss og tvers, vært på Forlandet og svingt oss rundt pynten til Laxebu. Sett brefrontene kalve i sjøen, navigert mellom isfjell og kjent lukten av hvalrossene lenge før vi så dem ligge i haug på stranden med tenna på tørk. Satt garn, vært på hyttetur og sovet på taket, grillet og badet. Tjuvstartet litt på sommeraktivitetene altså.

Men det er vanskelig å ta sommerferie uten å ha anlegget med oss i bakhodet. Når vi kommer tilbake er det innspurten som gjenstår. Tre hektiske måneder til å få alle detaljer på plass. To båter som kommer opp før oktober der eventuelt manglende materiell må være med. Og minst en utfordring som skulle vært løst, helst i går. Så mens håndtverkerne våre pakker sammen verktøyet, er det tre av oss som sitter å trykker på tastaturet i en siste hektisk innspurt. Sender mail for å forsikre oss om at det som skal på båten er satt i bestilling, at flybillettene for høsten er bestilt, svarer på E(-ndringer) fra A(-nmondning) til O(-rdre) og venter på bekreftelser.

Men det er nok bare å innse realiteten «ferietid». Klappe igjen lokket på datamaskinen, pakke bagen og fly sørover. Men ikke for lenge. Vi er tilbake den samme dagen som verden får sin første mannlige verdensmester i synkronsvømming.

God sommer!

P1030126
Ingen nevnt, ingen glemt. (Fra Bergens Tidende 11.07.15)
P1020539
Tove tok en siste skitur før snøen gikk
P1030147
Den første båtturen. Navigering gjennom små og store isfjell.
P1030143
Formann Peder må sies å være den ivrigste på å komme seg på sjøen blandt oss.
P1030095
Men vi andre sier ikke nei til en båttur vi heller.
P1030078
Jostein J. og Hans Erling har førstebestigning på dette fjellet.
P1030003
Noen vet å nyte livet.
P1020941
Og det gjør de gjerne i haug.
P1020921
Det er mange spennede hytter å besøke, her på Loyds Hotell innerst i Krossfjorden.
dette
Hyttetur eller ekspedisjon?
P1030163- kopi
Håvard nyter livet som matros.
P1020503
Breen er et flott skue fra sjøen.

Passivhus

Kartverket var veldig tydelig helt fra første gang vi møtte dem. Betongfundamentene var det viktigste på det nye jordobservatoriet. Byggene var helt underordnet da antennene uansett skulle fjernstyres fra det eksisterende anlegget på Rabben.

P1060217
Montering av Protan SE 1,2 folie utenpå Rockwool isolasjon.

Betongarbeidene har derfor vært hovedfokuset vårt gjennom prosjektet. Innimellom har vi riktig nok kost oss med montering av massivtreelementer og litt gangbanekledning, men det viktigste har vært å holde jevnt trykk på betongarbeidene. Det var derfor en behagelig milepæl da antenneleverandøren godkjente fundamentene og vi kunne støpe inn ringene øverst i tårnene. Endelig kunne vi trykke til og konsentrere oss om byggene.

P1060288
Gavlen mot nord er tekket mens langveggen mot øst isoleres.

Til tross for at Kartverket var mest opptatt av betongfundamentene var det likevel ikke begrensede krav de hadde kommet på å stille til byggene. Utseendet var kantete og spesielt, kledningen skulle være i varierende bredde og tykkelse, og i tillegg skulle byggene isoleres godt for å tilfredsstille kravene til passivhus.

P1060323
Tekking av stasjonsbygget.

Massivtreet i byggene ble reist midtvinters og i slutten av april var byggene tette og kranselaget avholdt. Men selv om alt var pakket inn var det mye arbeid som gjensto utenpå.  Etter at den siste betongen i VLBI-fundamentene ble støpt har det de siste ukene imidlertid (endelig) vært full fokus på tømringen og god produksjon.

P1060613
Kledningen på taket er montert. Tom Arne holder på med detaljer rundt velux-vinduene.

Den tykke trykkfaste Rockwool-isolasjonen er skrudd fast med lange skruer. Protantekkingen er også skrudd fast og møysommelig sveist i skjøtene. Lektene er festet med enda lengre skruer(48 cm), før enda et lag med protantekking er sveist oppå de stående lektene. Krysslektene er montert og endelig er vi kommet til plankekjøringen i den ytterste fasaden.

P1060612
Flakhengeren rygges oppå en liten stabel med europaller og fungerer som en utmerket arbeidsplattform for innsetting av dører. De stående lektene på bygget er tekket inn for å unngå gjennomgående skruer som punkterer tettesjiktet.

Og det blir så vakkert. Nå begynner vi å skimte konturene av det endelige produktet, og arkitekten hadde helt rett da hun insisterte på at kledningen måtte ha varierende bredde og tykkelse for å skape spill i fasaden. Selv om det har vært bittert å plundre med de smaleste bordene i kledningen så blir det fint langt i fra.

P1060650
Krysslekting på skråtaket mot vest.
P1060645
Pål-Henning holder på med plankekjøring, all den tid dette hjørnet på bygget kan kalles plankekjøring.
P1060648
Litt rotete før kledningen blir reinskåret.

Når stasjonsbygget nå snart er ferdig så har vi enda litt arbeid igjen med SLR- og Gravimeterbyggene som skal få samme utførelse. Og godt er det at vi har arbeid igjen, for vi er ikke klar for å reise hjem fra Svalbard enda.

P1060680
Men det blir fint til slutt.

Ta den ring

Fraktet i kapell gjennom Europa og brureferd over ishavet til Svalbard. Ringene kom til Ny-Ålesund i høst. Antenneringene. Som skal forene våre betongfundamenter med antennene Mechatronics skal montere sommeren 2016, i det som skal bli et langt og stødig samliv.

Det som i gamle dager ble gjort i all enkelhet var nå et komplekst giftemål med mange klausuler i samlivskontrakten.
Mechatronics og Kartverket var her i Ny-Ålesund forrige uke for å inspisere at alle krav og spesifikasjoner var oppfylt.

Forberedelsene til denne inspeksjonen startet allerede i Harstad med prefabrikkering av elementene til antennene. Hadde vi slurvet her hadde løpet vært kjørt allerede før vi kom til Ny-Ålesund, men arbeidet var utført med pinlig nøyaktighet. Grunnlaget var dermed lagt for en vellykket sammenpusling av alle de 48 elementene som i løpet av høsten og våren har blitt til de to antennefundamentene her i Ny-Ålesund.

P1050902
Heising av prefabrikkerte elementer og pusling av VLBI tårn

Selve stålringene var levert av Mechatronics, men det var vår jobb å montere dem og støpe dem inn på toppen av fundamentene. Bare armeringen for de 800 kg tunge ringene var ikke småtteri. For en utenforstående så armeringstegningene like skrekkinngytende ut som å bli sent inn i labyrinten på Knossos uten garnnøste.

P1060300
Armer(-ring) og bein
P1060662
Armeringstegning – forstå det den som kan.
P1060276
Forskaling av ringen på VLBI 1

Forskalingen for ringene var laget i løpet av de tre siste ukene. Vi hadde lagt mye arbeid i disse forskalingene, det ble målt og tenkt, tatt høyder, finjustert og tenkt igjen. Mechatronics hadde lagt inn 5 centimeters klaring mellom fundamentet og antennen når den skal måle med fullt utslag. 5 centimeter! Og det ved en tenkt vindlast tilsvarende orkan styrke, så her var det lite å gå på. Mechatronics kontrollerte , og vi holdt pusten.

P1060457
Det kontrolleres. Skoletysken lærte oss aldri glosen for «kløyvd millimeter», men vi er etter dette besøket ganske sikre på at opprinnelsen til dette uttrykket stammer fra Tyskland

Ringene skulle stå i lodd og vater og i nøyaktig lik høyde på de to antennefundamentene. Ikke nok med det, de skulle orienteres mot geografisk nord (ITRF) og ikke kartprojeksjons-nord (UTM) som vi bruker på anlegget, noe som medførte en dreining på 3°5’23’’ (for dem som ikke hang med så langt, så ta nå for all del ikke inn magnetisk nord med i beregningen når dere begynner å tenke på dette for da kan undertegnede skrive under på at det kan gå i ball). Kalkulatoren måtte frem, og både cosinus og sinus måtte bidra i omregningen. Selv om ansvaret var vårt, var det godt å være på lag med «fasiten», -Kartverket.

P1060158
Nord og «nord». Utsetting med totalstasjon fra taket på SLR-bygget.
P1060222
Høyden ble satt ut med vanlig kikkert. Tryggest det, mente prosjektlederen Jostein Nordstrøm som mer enn gjerne tok fri fra kontorarbeidet og ble med ut som flisegutt. Og som alle andre assistenter ble det ingen heder og ære da han måtte  stå på undersiden av målestaven og ikke kom med på bildet.

Senter var også et tema. Var senter i senter? Eller hadde vi bygget Svalbards nye turistattraksjon, Det skjeve tårn i Ny-Ålesund? Og ikke ett men TO?? I det nest øverste betongdekket var det laget et sirkuler utsparing (hull) der senter på utsparingen skulle være rett over senter på ringen. Kravet var 1700 mm lysåpning gjennom de to, avviket kunne være pluss 10 mm, minus 0 mm. Gjennom hullet skulle det gå både en vindeltrapp og kabler, men det er tydeligvis ikke tysk standard å legge inn et par ekstra centimeter for å ha noe å gå på..

P1060161
Prosjektert senter, senter for utsparingen i dekket under og faktisk senter på konstruksjonen.
P1060424
Akkurat dette øyeblikket hadde stikkeren gruet seg til lenge.. geografisk nord, kart-nord og magnetisk nord i en eneste stor smørje.

«Nord» var avmerket på ringen, det ble forklart og fektet med armene,- til nord og «nord» og prosjektert senter, utsparingssenter og faktisk konstuksjonssenter, -stikkeren var hektisk rød i kinnene.

Mechatronics kontrollerte alle tenkelige mål på kryss og tvers av fundamentene, inkludert døråpninger og høyder mellom etasjene. Litt flaut var det da vi oppdaget at vi hadde glemt en utsparing i hvert av dekkene (gulvene) i fundamentene. Det er rart med det, når man er så konsentrert om alle de vanskelige detaljene, da er det lett å glemme selv de enkleste tingene. Men når det kom til stykket så var ikke Mechatronics så sikre på om de trengte de to utsparingene allikevel.

P1060438
Anleggslederen følger nøye med på målingene. Nervøs. Til tross for at han har gått over alt og målt selv et dusin ganger før.

Det var noen pinefulle timer for anleggslederen som sto skolerett og blek om nebbet mens den tyske antenneleverandøren vurderte, målte og vatret. Først det ene fundamentet og deretter det andre.

P1060452
Byggeleder Torbjørn, prosjektleder Are og anleggsleder Martin krysser av på listen etterhvert som de forskjellige målene godkjennes.

Når prosjektingeniøren hos Mechatronics med sin tyske aksent tilslutt gav sitt ja, kunne vi puste lettet ut. Vi besto eksamen. Og æres dem som æres bør; Håndverkerne våre. Verdens beste!

Hurra!!!

Det skal sies at de var egentlig ganske trivelige prosjektlederen Sascha fra Mechatronics og Ismael fra underleverandøren Asturfeito. Men vi tok allikevel ingen sjanser. Så fort vi hadde fått dem på flyet hjem helte vi betongen i formen før de rakk å ombestemme seg. Nå er de faststøpte og det er ingen vei tilbake.

P1060488
Jo før jo heller. Innstøping av ringen på VLBI 1. Formann Peder og bas Jostein J. har selv tatt kontrollen oppe på toppen av fundamentet.
P1060515
Ferdig støpt og ingen vei tilbake.

I Veidekke Arctic, Kartverkets og Mechatronic’s vitners nærvær; Til jordens undergang eller klimautviklingen skiller dere ad.

Skillsmisse innvilges ikke.

P1060597
Verdens beste gjeng har bestått eksamen!
P1060511
Puss, puss så får du en suss.
P1060587
Håvard legger siste hånd på verket.
P1060412
Torbjørn og Are fra Kartverket var godt fornøyde med at et av de store delmålene var nådd.
P1060607
Det var vi også!
P1060604
Det sømmer seg bedre å vise frem bildet av den glade gjengen på VLBI 2 enn å fortelle at vi like etterpå spant avgårde til Nilsebu og spratt champagnen.

 

 

 

Verdens nordligste lærling

Torsdag reiste Harald hjem som pensjonist. Etter 55,5 år i arbeidslivet var det på tide for 70-åringen å overlate stafettpinnen til de yngre kreftene. Gjennom prosjektet har han i sitt arbeid gjentatte ganger vist at de eldste er eldst og at kløkt og erfaring fort kan ta innersvingen på ungdommelig styrke og pågangsmot.

Samme dag startet Pål-Henning på fagprøven sin. Den siste delen av læretiden var gjennomført som verdens nordligste læregutt og nå var eksamen kommet. Han var trygg på oppgaven, varm i trøyen og klar for å endelig få full lønn.

P1030561
Fadder Svein Egil og lærling Pål-Henning klargjør stubbloftet på Gravimeterbygget.

Pål-Henning hadde jobbet på anlegget i Ny-Ålesund siden han kom hit på første tur i starten av februar. Han var allerede godt opplært fra to andre Veidekke-anlegg, og kunne gjennom hele vinteren bidra godt som en ekstra mann i laget. Litt kyndig rettledning fra fadderen Svein Egil innimellom, men stort sett full fart.

P1030710
Pål-Henning monterer massivtreelementer i Gravimeterbygget i midten av februar.

Det siste halvåret av læretiden ga variert erfaring fra mindre tradisjonelle tømrerarbeider. Spaltekledning av de rammeskjeive gangbanene med kledningsbord av varierende bredde og tykkelse. Isolering og tekking av stubbloft svevende på peler høyt over tundraen. Montering av massivtreelementer i gravimeterbygget.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kledningsarbeid på gangbanen.

Ikke alle oppgavene var like lett å plassere inn i læreplanen, men likevel ikke mindre relevant. At oppgavene ble utført i bitende arktisk kulde fremstod bare som et eksotisk krydder for den hardføre ungdommen fra Myre i Vesterålen.

P1060224
Stendere for døromramming.

Oppgaven, eller prøvestykket, var veggen rundt maserrommet. Maseren er en kjempenøyaktig  klokke som bare går feil ett sekund per millioner år. Sånne klokker er kjekke å ha for Kartverket når de kikker på stjernene. Men for at klokken skal holde seg nøyaktig må temperaturen i rommet være stabil, og da er det godt med en robust isolert vegg rundt rommet.

P1060228
Platekledning inni Maserrommet.

Pål-Henning løste oppgaven godt. Først la han en detaljert plan for hvordan jobben skulle gjennomføres, både med fremdriftsplan, materiallister og verktøyslister. Dernest rigget han seg til, hentet frem materialene og utstyret og startet så smått å stendre opp veggen. Videre kledde han innsiden av veggen, isolerte og doblet med kryssfiner også på utsiden. Sponplategulv ble lagt og dører og vinduer ble satt inn.

P1060269
Pål-Henning flankert av sensorene Kjell Skog og Hans-Are Nilsen.

Mandag morgen skulle dommen falle. To sensorer hadde gjennom helgen vært innom jevnlig og fulgt med på arbeidet og de var imponert over det solide håndverket han hadde fremvist. Arbeidet ble nøye inspisert før de til slutt kunne gratulere læregutten som svenn. Begivenheten ble markert med kringle i to-kaffen og alle gratulerte den ferske tømreren som var lettet over å ha fagprøven overstått.

Siste betongelement

Da vi i oktober var ferdig med å støpe betongelementene i Harstad, etter to lange måneders arbeid i stramt tempo, kom spørsmålet opp. Hva gjør vi med forskalingen? Kommer vi til å trenge disse spesiallagde forskalingslemmene igjen?

P1050897
Toppen av VLBI1 løftes på plass. Stillas på utsiden er montert på elementet før det kom i kranen.

Vi bestemte oss for å legge dem til side, spare på dem i tilfelle problemer. Kanskje ville vi knuse et element på veien og få bruk for å lage nye, kanskje hadde vi telt feil og støpt for få eller kanskje var de oppgitte kotehøydene feil slik at vi ville trenge flere elementer. Hvis vi var uheldig kunne forskalingen plutselig bli kjekk å ha.

P1050908
Det øverste elementet på VLBI1 løftes nedpå.

Heldigvis, eller kanskje snarere takket være spesialkompetansen vi hadde med oss, gikk alt fint. Elementene ble varsomt lastet på båten, forsiktig tatt i land. Lagret stødig gjennom vinteren, og kranet med forsiktighet oppå hverandre ett etter ett. Helt frem til onsdag denne uken hvor det siste elementet ble stablet på plass.

P1050913
Jostein og Håvard tar i mot elementene fra inni fundamentet.

Plutselig nådde vi toppen. Tomten var fri for elementer og Kings Bay kunne legge ned mobilkranen sin og kjøre inn til Ny-Ålesund igjen. Alt var montert, vi hadde akkurat nok elementer og alle passet sammen. Overraskende godt passet de sammen. Når de skrånende elementene i toppen av fundamentene ble montert var det betryggende å vite at de også i Harstad hadde stått oppå hverandre under produksjonene, før de ble demontert og skipet opp til Svalbard. På den måten hadde vi god tro på at det skulle gå bra.

P1050919
Oversiktsbilde fra øverst i liften.

Det var en lettelse å få de siste elementene på plass. Alt passet sammen og når fundamentene stod der i all sin prakt var det flott å endelig se dem i fullt format. Samtidig med at de siste elementene ble montert kom også vårløsningen. Vann og smelting over alt. Da var det ekstra godt å kunne kjøre kranen bort fra anlegget og si seg ferdig med monteringen.

P1060082
Oversiktsbilde fra toppen av VLBI1 sett mot nord.

 

Milepælen ble feiret med båttur på Kongsfjorden. Alle mann var med. To fulle båter ut mellom isfjellene på bøljan blå. Vi fikk sett store isbreer på nært hold, drivis og pakkis og pjolteris, samt besøkt Ny-London som står igjen etter et feilslått gruveprosjekt for hundre år siden.

P1060123
Kveldstur med båt i Kongsfjorden.

På VLBIene er det fremdeles arbeid igjen. Nå skal vi armere toppen av fundamentene og støpe de øverste 60 centimeterne. Før vi får støpe kommer antenneleverandøren på kontroll for å sjekke at alt er som det skal være. Dette skjer om to uker og vi begynner å bli spent på om de har innsigelser på arbeidet vi har gjort.

Kranselag

På Norges koseligste anlegg skal alle med. Derfor måtte det bli to kranselag, et for hvert skift. Allerede i februar hadde noen nevnt at de tilfeldigvis hadde en kjeledress til overs som kunne gjøre seg fint som mønsåskall.

For dem som ikke er kjent med begrepet Kranselag: Så snart taket på et bygg under oppføring er tett så henger arbeidslaget en krans eller busk i mønet på taket. Da har byggherren en uke på seg til å arrangere kranselag, også kalt sperreskål eller mønsåsfest. Holdes festen i tide henges det til takk opp et flagg eller en blomsterkrans. I motsatt fall, dersom festen ikke avholdes i tide, vanker det en fillemann eller mønsåskall i mønet isteden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bjørkekvasten ble festet i hjørnet av bas Jostein og Audhild. Foto: Tove Sandblost

Kransen, en flyimportert bjørkekvast fra de sunnmørske alper, ble høytidelig hengt opp i mønet. Det vil si, stasjonsbygget har så mange vinkler og kanter at det var vanskelig å definere noe spesifikt møne, men vi fant oss et passende hjørne og viste Kartverket at vi var klare til fest. Og Kartverket var ikke vanskelige å be. De skulle ikke høre snakk om noen kall, -i hvert fall ikke i mønet på det praktfulle stasjonsbygget sitt. Invitasjonen kom og Kartverket inviterte like gjerne halve bygden. Og ikke nok med det, til ene kranselaget stilte alle Kartverkssjefene i hele Norden. De hadde «tilfeldigvis» lagt sitt årlige møte til Ny-Ålesund akkurat den uken. Det tok vi som et kompliment.

Flagget ble heist med tilhørende trompetfanfare og festen var i gang.

pizap.com14315239206201
Det er ikke alltid det blir helt rett første gangen.. Foto: Tove Sandblost
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle karverkssjefene i Norden stilte til lag. De norske stilte i rødt (planlagt?), fra høyre: kartvekssjef i Norge Anne Cathrine Frøstrup (rød dunjakke), dirketør for geodesidivisjonen i Kartverket og leder i styringsgruppa for prosjektet Per Erik Opseth (rødstripet) og helt til venstre byggeleder Torbjørn Nørbech. Foto: Tove Sandblost
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
kakene var både gode og flotte å se til. Foto: Tove Sandblost

Moritz, som til vanlig jobber på Kartverkets snart pensjonerte VLBI antenne i Ny-Ålesund, er også Ny-Ålesunds ubestridte konditor. Han hadde tryllet frem seks enorme Schwarzwälder Kirschtorter som Tove pyntet. Tre kaker til hvert lag. Uvanlig kake kanskje til et norsk kranselag, men også uvanlig god. Innertier. Vi spiste kake til lunsj lenge etterpå..

Taler ble holdt. Høytideligheten var til å ta og føle på, noen av oss fikk klump i magen og en våt øyekrok. Det var også tydelig at enkelte i Kartverket, som hadde jobbet med dette siden 2007 da hele prosjektet kun besto av en halv A4 side, kjente på den gode følelsen og stoltheten av at dette var blitt en realitet. Og vi følte med dem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Byggeleder Torbjørn holder tale i det som skal bli observasjonsrommet i det nye stasjonsbygget. Foto: Tove Sandblost

Veidekke viste bilder fra prosjektets spede start sommeren 2014 med prefabrikkering i Harstad, den tomme lille tundraflekken som møtte oss på høsten og den store forandringen som har skjedd her ute på Brandalspynten i løpet av det siste halvåret. Peling, gravearbeider, montering av massivtre og alle de tidkrevende små detaljene som ikke vises på fremdriften. Vi husker alle den mørke tiden og da solen kom tilbake. De dagene det var vind, snøvær og 20 minus, og de magiske dagene med blåtime og særdeles godt fotolys. De slitsomme dagene vi gjerne skulle vært foruten, og de fine dagene som vi husker med et smil.

Festen ble avsluttet i såkalt rimelig tid, og i flaggstangen vaier veidekkeflagget friskt i vinden. Kjeledressen henger i skapet og føler seg fremdeles til overs.

Selv om taket er tett er det mye som gjenstår. Kledning, montering av enda flere elementer på VLBI fundamentene, kabler, trekkerør, ventilasjon og tilbakefylling. Her har ingen tid til hvile på Kirschtorten. Vi takker Kartverket for et trivelig kranselag, for muligheten og tilliten vi har fått her oppe og gleder oss til åpningsfesten. Det siste med litt delte følelser. Kanskje Kartverket skulle ha bygget noe mer, nå når vi først er i gang?

P1010046
En tom tundra møtte oss i oktober 2014.
uvær
Da været sto på som værst og vinden kom fra alle kanter.
sveis
Den mørke tiden.
P1030421
Og gleden over at lyset var på vei tilbake og vi igjen kunne se bort på «Tre kroner».
P1050329-BRA
Dagene vi husker.
P1016085-redigert
Og dem vi helst glemmer. En oppgitt anleggsleder står og ser ned i VLBI 1 gropa som aldri ser ut til å bli ferdig..
P1050292
Så langt har vi kommet, men det er ennå mye arbeid som gjennstår.

 

mer nordlys
Ny- Ålesund. Det er ikke alle forunt å få oppleve dette vakre stedet. Vi føler oss priviligerte.

VLBI-montering

 

Det var noen skjær i sjøen under VLBI-fundamentet. Det ble en litt treig start. Heldigvis hadde vi ikke planlagt å montere elementer gjennom vinteren, så selv om vintermånedene ble rotet bort til bergforsterkning, så landet vi på en måte på fremdriftsplanen da vi endelig etter påske kom i gang med elementmonteringen på VLBIene over terreng. Og montering av elementer er en befriende følelse.

Det er så lett å måle fremdriften hver gang et betongelement blir satt på sin endelige plass. På den store A1-tegningen av fundamentene som henger på spiserommet markerer vi fremdriften med tusj, og vi kommer stadig oppover.

P1050469
Montering av betongelementer VLBI1.

Men før elementet kommer i kroken er det en hel jobb. Først skal det steames løs fra isen på vinterlageret på fotballbanen i Ny-Ålesund. Så skal det lastes på flakhengeren og trekkes med traktor de tre kilometerne ut til anlegget på Brandalspynten. Her blir det lastet av med hjullasteren, og plassert slik at mobilkranen kan nå tak i det. Så kommer Kings Bay ut med mobilkranen og rigger seg til.

 

P1050417
Plattendekkene som skal bli første etasje inni VLBI1 er montert og gjør det fint å stå på innsiden og ta i mot elementer.

Elementene hukes med løfteåket og kranes forsiktig inn mot VLBIen. På den endelige plasseringen til elementet er det shimset opp med plastshims til riktig høyde. På elementet under er det montert oppstikkende fire-fire-klosser som leder elementet rett ned der det skal lande. Når det nesten er kommet på plass er det frem med kubein og slegge. Slå forsiktig, lirke litt med kubeinet. Stramme eller slakke litt på klokkene som holder fire-fire-klossene inn mot betongen. Helt til plasseringen er nøyaktig nok, og kranen kan slippe taket.

 

 

P1050486
Finjustering med kubein.

Så boltes elementet fast i det under, og neste høyde kan monteres. Gjenta, repeter, og etter fjorten runder er det blitt et VLBI-fundament.

P1050495
Harald finjusterer plasseringen med spett før det kan slippes helt nedpå.

På toppen av det øverste prefabrikerte betongelementet vårt skal vi støpe inn en boltering som selve antennen skal boltes fast i. Det er beskrevet i kontrakten med Kartverket at denne ringen skal inspiseres av antenneleverandøren Mechatronics når den er ferdig armert og klar til å støpes ut. Denne kontrollen planlegger vi nå å gjøre i midten av juni. En hel delegasjon fra Mechatronics og Kartverket har allerede bestilt billetter nordover for å kontrollere oss. Vi har enda mye arbeid igjen som skal gjøres, så monteringen bør gå slag i slag skal vi være klar til inspeksjon i uke 25.

Injeksjon i permafrost

– et langt innlegg om en langvarig prosess.

Tenk om han som i november sto for boringen for fjellbolter hadde vært en røyker. Og at han akkurat da borstangen datt gjennom sleppa i bergmassen under VLBI 1, var opptatt med å få fyr i den plagsomme vinden som kom fra alle kanter. Et sekunds uoppmerksomhet og vi hadde vært der vi skulle til jul, på planen, -ikke etter. Byggegropen hadde vært tilbakefylt til terrengnivå og vi hadde vært på god vei videre oppover med nye elementer. Men nei. Han røyker ikke. Og han møtte pliktoppfyllende opp på geologens kontor og meddelte hva han hadde sett. Dermed brakte det løs.

P1020280
Frantz følger altfor nøye med ved boringen av fjellbolter. Funnet av sleppen.

Berget på Svalbard er generelt yngre og svakere enn bergmassene på fastlandsnorge. Det medfører at bergmassen ofte er kraftig forvitret og oppsprukket. Ikke sjelden må man ta bort lag på lag med forvitret fjell før man kommer ned til friskt fjell og dermed en brukbar overflate. Da er det bare å gjøre det man skal i en fei før luft og vann tar tak i -og forringer – bergmassen på nytt. Veidekke Arctic fikk smertelig erfare dette på det forrige prosjektet vi hadde – på Lunckefjell.

Men da bergoverflaten som antennene skulle fundamenteres på, ble avdekket i høst, fant vi fine avrundede svaberg av kompakt og friskt fjell. Isbreen hadde virkelig gjort en grundig skure- og poleringsjobb før den smeltet bort etter siste istid. Anleggsområdet lå da under havnivå og da isen smeltet ble området gjennom noen årtusener dekket av metervis med marine sedimenter. Med landhevingen etter istiden kom bergmassen som skal være under dagens fundamenter over havnivå, men har til nå ligget godt beskyttet mot forvitring av den tykke og tette marine leiren.

Med denne geologiske historien var det derfor naturlig at anleggets geolog var noe skeptisk da den ikke-røykende borriggoperatøren påsto å ha funnet en sprekk i det ellers så kompakte fjellet.

Men lang historie kort; borriggoperatøren hadde verken røykt det ene eller det andre og sprekk var det.

P1030942
Boring av hull for injeksjon. Strålende fint vær, men fryktelig kaldt.

Det var i denne stund at Veidekke Arctic måtte begynne med nybrottsarbeid: Berginjeksjon i permafrost. Og det i første omgang uten å få fraktet opp noe annet utstyr utover det som kan gå som norgespakke i posten.

Det startet med hjemmelagde staver og pakkere (utstyr for å få injeksjonsmassen ledet ned i berget)  av plastrør og injeksjon med lavt trykk. Etter hvert fikk vi på plass vanlige injeksjonsstaver og pakkere fra Codan, men da dukket nye utfordringer opp. Årsaken til disse kan oppsummeres i ett ord: Arktis. På 79 grader nord er det permafrost i berget og bitende kulde i luften. I perioden arbeidet ble utført lå gjennomsnittstemperaturen på anlegget rundt minus 15 grader, og med kald bris kjentes kulda både i marg og bein. Ikke at man egentlig kan klage på det ettersom det var minus 39 grader i Kirkenes på samme tid, men minus 15 er mer enn nok til at iallefall Hey´di slår seg vrang.

P1030135
Forberedelser til injeksjon.
P1030231
Injeksjonen er i gang. Hektisk aktivitet. Hver mann/kvinne, sin oppgave.

Hey’di nonset FF er en frostfri mørtel som skal herde selv i minusgrader. Ulempen er at den nettopp gjør det -i en enorm fart. Kulden ble raskt ledet gjennom metallet i injeksjonsstaven og dermed begynte mørtelen å bli stiv lenge før den hadde nådd frem til sprekkene i fjellet. Vanlig standard sement hadde klart vært å foretrekke, da hadde dette vært en vanlig injeksjon og en enkel prosedyre. Men med minusgrader i bergmassen hadde vannet i vanlig sement fryst istedenfor å herde og mørtelen dermed ikke oppnådd noen styrke. Så frostfri måtte det bli og prosedyren ble langt fra ordinær.

Hey’di trengte altså en retarder. Kjemikalier sendes normalt ikke med Dornier 228 pendlerflyet grunnet brann og eksplosjonsfaren i fly uten trykkabin, så en vanlig retarder var det bare å avskrive. Men det hadde uansett ikke spilt noen rolle ettersom det var dårlig med flyvær på den tiden og flere kanselleringer enn faktiske flygninger. Råd ble søkt hos Hey’di og SP stoff og sitronsyre var det beste vi hadde. Dvs sitronsyre hadde vi ikke, men sitronsaft inneholder i følge produsenten 5% sitronsyre, så vi fikk all sitronsaften kjøkkenet hadde kjøpt inn for vinteren og gjorde et forsøk.

P1030092
Vi tømte kjøkkenet for sitronsaft i håp om at det kunne brukes til annet enn matlaging.

Om det fungerte? Som vitenskapen ville sagt: Det var for mange usikkerhetsfaktorer for å kunne fastslå virkningsgraden med sikkerhet. For været slo om, vi fikk nesten plussgrader. Hey’di ble medgjørlig og injeksjonen gikk unna. I samme rennet landet det til og med et fly, og med det også sitronsyre (i pulverform). Faktisk så landet det ikke et fly, men et helikopter. Det var visst noen med høyere rang enn en anleggslusk som måtte hjem, men det var nå en avsporing..

helikopter
Skiftbytte med superpuma er ikke hverdagskost.

I allefall, temperaturen sank igjen. Vi økte mannskapet slik at alle operasjoner kunne gå i en fei, tilsatte sitronsyre og SP-stoff i sementmørtelen og krysset fingrene for at det skulle gå unna. Det gikk såpass bra at vi ble tomme for sement, men også såpass dårlig at vi måtte ta en runde til. Fjellet hadde spilt oss et puss og vi hadde utganger i dagen. All sementen kom da altså ikke ned i sleppa der den skulle, men noe kom også opp igjen. Det var blitt slutten av februar. Vi var møkkete, dritt lei og skulte olmt bort på fremdriftsplanen som lå så langt foran oss.

P1030073
Formann Peder og ing.geolog Audhild fant igjen humøret selv når det sto på som verst.

Men Kartverket hadde satt sine krav; Antennefundamentet skulle stå dønn i ro slik at havnivåstigning og jordplatebevegelse skal kunne måles nøyaktig. Var det ikke godt nok for Kartverket så var det ikke godt nok for oss heller. Sleppen i fjellet måtte temmes; det var bare å brette opp ermene.

Heldigvis hadde ikke fjorden fryst i løpet av vinteren og allerede i slutten av februar var en Bring-båt på vei i vår retning. Hey’di hev seg rundt og produserte en Svalbard-spesial mørtel for oss og et tonn av denne samt enda flere pakkere og staver fra Codan kom tøffende nordover med båten Norbjørn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jostein borer hull gjennom banketten med kjerneboringutstyr slik at vi kan bore videre gjennom bergmassen med boraggregatet på graveren.
P1030974
Formann Oddvar ser til at borstangen treffer i hullene som er kjerneboret.

Vi gjorde oss klare for en siste runde. Denne gangen boret vi oss gjennom betongfundamentet for å være helt sikre på at mørtelen kom dit den skulle. Vi gikk noen dager og ventet på at temperaturen skulle synke fra minus 20 til litt mer levelige minus 10, og da alt var klart var stemningen til å ta og føle på. Vi hadde «troen» og nå skulle sleppa få nådesstøtet – en gang for alle. Sement og vann gikk i karet og vi var i gang. To formenn, anleggsleder, geolog og alt av håndverkere var i full sving. I kampens hete måtte også byggelederen til pers, her slapp ingen unna.

Den kvelden var avtalen at vi skulle legge beina på bordet og sprette champagnen. Klappe oss selv på skulderen, rose hverandre for godt arbeid og feire at en lang -altfor lang – prosess var over. Men når kvelden kom var det ingen som orket. Vi tumlet i seg med mørtel i ører og nese, men den natten sov vi endelig godt, virkelig godt.

P1030103
Kjetil -sjefen i gysebua og var antagelig en av dem som var mest glad for at det store injeksjonseventyret endelig var avsluttet.

Nå er vi kommet til april og vi har den siste tiden stablet elementhøyder som legoklosser. Vi er tilbake planen og ikke etter. Svalbards marmor var en verdig motstander, men «Fjell lyt du yver skal du koma lenger» og Kartverket vil nok aldri se noe til de 0,2 millimeterne deformasjon som faktisk er tillatt.

P1040462
Det var nytt håp for fremdriftsplanen og plutselig fikk vi utrolig hastverk med å få på plass flere elementer.
P1050155
Der vi skulle vært til jul.

 

SLR

Mesteparten av byggene ble skrudd sammen i en fei i løpet av januar og februar. Bare to ting ble stående igjen, en liten stubb med gangbane inn mot VLBI1, og SLR-bygget. Gangbanen ble stående igjen siden noen lumske geologiske forhold i berget hadde forsinket betongelementmonteringen. SLR-bygget måtte vi vente med siden den ene av Kartverkets potensielle leverandører av laser-utstyret stoppet oss.

Og ikke en hvilken som helst leverandør. Skikkelige rakettforskere. (navnet er tatt ut da KV ikke endelig har valgt leverandør enda) Da de så over tegningene og beregningene kom det noen kinkige spørsmål om hvor store dynamiske laster betongfundamentet som skulle stikke opp midt inni bygget var dimensjonert for. Men det hadde vi bare dimensjonert for statiske laster siden SLR-utstyret knapt var funnet opp da funksjonsbeskrivelsen ble skrevet. Man må være ydmyk og lytte når det er skikkelige rakettforskere som stiller kritiske spørsmål, så da var det tryggest å stoppe den videre montasjen til usikkerheten var avklart.

Konsulentene våre gjorde noen nye regnestykker og de skarpeste hodene ble etter hvert trygg på at betongfundamentet var sterkt nok. Så da vi kom tilbake etter påskeferie kunne vi rydde snø bort fra den siste stabelen med massivtreelementer og heise det på plass. Og selv om vi hadde friskt i minne hvor fort det er å bygge når elementene ligger klar, så ble vi godt fornøyd med oss selv når bygget var kommet på plass i løpet av et par dager.

Men vi har også erfart at det er arbeidet utenpå massivtreet som tar tid, så det er enda mye igjen før bygget er ferdig.

P1050252
Viggo skrur fast dekket i limtredragerne.
P1050255
Betongfundamentet stikker opp gjennom gulvet inni bygget. Fra terrenget går det fire meter ned til fast fjell.
P1050264
John skrur fast takelementene på SLR-bygget. I bakgrunnen er det østavind og store mengder drivis samler seg opp i fjæren utenfor Brandallaguna.
P1050279
Oppå taket til SLR-bygget skal det stå en dom som skal beskytte utstyret. Fundamentet til denne domen er en kasse i massivtre som går over hele bredden til bygget. Bildet er tatt fra observasjonsrommet i stasjonsbygget.
P1050317
John skrur fast taket på SLR-bygget med Ny-Ålesund i bakgrunnen.
P1050298_trim
Oversiktsbilde tatt fra lift over VLBI2. SLR-bygget er til venstre i bildet, stasjonsbygget til høyre.

Påskeferie

I påsken tok vi fri på anlegget. De fleste reiste hjem på ferie, mens to av oss gjorde oss en liten sving rundt på Svalbard. Det er mye is på fjordene, og godt med snø i terrenget, så kjøreforholdene for snøskuter er gode.

På tur tilbake til jobb i Ny-Ålesund, like ved den forlatte Russiske gruvebyen Pyramiden, møtte vi en røslig bamse på isen. Vi har truffet noen isbjørner tidligere, men ikke så nærme som vi plutselig kom på denne karen når vi kjørte over Billefjorden med kveldssolen midt i synet.  Han ruslet rolig over isen ca 150 meter fra oss, og ofret oss bare et lite blikk i den han passerte. Han nikket høflig, som for å vise at han var fullt klar over sin enerådende stilling som regent i Arktis.

I uke 15 starter driften opp igjen på anlegget. Tirsdag kommer seniorskiftet tilbake på jobb, og vi har fremdeles mye som skal gjøres. Nå skal det stables flere betongelementer, det skal isoleres og byggene skal kles. Våren er i anmarsj og det blir stadig hyggeligere å være ute i arbeid.

P1050066
Bamsen lusker over isen.
P1050085_k
Audhild følger med på behørig avstand.
P1050110
Dagen etter traff vi bjørnen på nytt. Da lå han og kikket ned i pustehullet til selen og ventet på middag.
P1040791
Når vi først var ute og kjørte, svingte vi oss innom Lunckefjell, den forrige jobben vi gjorde her oppe. Der er driften stoppet for noen måneder, men Store Norske regner med å starte opp igjen produksjonen til høsten. Hvis de bare får litt mer penger fra staten.
P1040731
Det blir litt bagasje når man skal på tur og det er langt mellom bensinstasjonene. Her er vi midt på den store breen som ligger øst for Ny-Ålesund.
P1050137
Det ble noen mils kjøring i påsken.

Solformørkelse

Hendelsen, eller fenomenet, hadde vært hauset opp i rikelig monn i media. Svalbardposten hadde skrevet i over et år at alle overnattingsplasser i Longyearbyen var utsolgt, og entusiastiske astronomer hadde utropt dette til å bli århundrets begivenhet på Svalbard. På Brandalspynten var vi relativt avslappet til det hele. Noen mente at det gjerne ikke var noe å juble over at solen skulle forsvinne igjen bare noen uker etter fire måneders fravær.

Men så snart det hele startet roet også de bråkjekke seg ned. Vernebrillene ble byttet ut med formørkelsesbriller, og etter hvert som månen kom stadig lengre foran solen ble pausene i arbeidet lenger.

Været i Ny-Ålesund var strålende. Faktisk var det det beste været vi har hatt i år. 20 kuldegrader, vindstille, og ikke en sky på himmelen. Det kom litt havtåke inn i nitiden, men i god tid før formørkelsen startet var tåken tørket bort. Himmelen var fullstendig skyfri.

Månen brukte to timer på å snegle seg forbi foran solen. De første femti minuttene var det knapt mulig å merke noen forskjell. Først de siste ti minuttene før månen kom foran solen var det merkbart at lyset ble svakere. Skyggene blafret på en underlig måte foran den lave solen i sør.

Men det var først i det sekundet vi kom på linje med månen og solen at det ble virkelig magisk. Med god margin overgikk det alle forventninger. På et blunk forvandlet solen seg til en lysende ring vi kunne se på direkte uten de sterke formørkelsesbrillene. Det polare blålyset la seg over fjellene og bak nunatakkene på Kongsbreen slo himmelen over i dyp gul og rød farge. Akkurat som en soloppgang, bortsett fra at solen stod midt på himmelen.

Den totale formørkelsen varte i to minutter, mens det panisk ble forsøkt å forevige begivenheten. Fingrene var beinfrossen, og objektivet på kameraet var stivt og treigt i kulden. Heldigvis holdt batteriet, og det ble knipset noen raske bilder før solen plutselig kom frem bak månen igjen. Like fort som det hadde mørknet lysnet det igjen.

Den siste timen av formørkelsen ble brukt til å presse neglespretten ut av fingrene mens vi spiste boller og oppsummerte at det faktisk var ganske artig med solformørkelse. Siden det er ungdomsskiftet som er på jobb denne perioden så er det flere av oss som kan regne med å få med oss også neste totale solformørkelse i Norge som er varslet å inntreffe i 2061.

P1040544
Flott morgen på Brandalspynten. Solen er full over Ny-Ålesund.
P1040537
Etter hvert som månen kom inn foran solen måtte vi ta noen pauser i arbeidet og kikke opp gjennom formørkelsesbrillene.
P1040613_c
To sekunder før total formørkelse.
P1040614_c
Ett sekund før total formørkelse.
P1040615_c
Et halvt sekund før total formørkelse.
P1040620
Og plutselig slo skumringen over oss.
P1040626
SLR-fundamentet, Kartverkets VLBI-antenne, Zeppelinfjellet og formørket sol.
P1040628
Soloppgang høyt på himmelen.