Tilbake på Lunckefjell

På Lunckefjell møter mørke bygg og lagertelt oss. Vinden uler forbi hushjørnene og en åpen containerdør står og slår. Den enorme stackeren er på en måte Lunckefjells vokter der den står høyt hevet over de andre bygningene, ubrukt og trist, og holder oppsyn med anlegget på Lunckefjell og veien over Marthabreen. Den spøkelsesaktige stemningen gjør at vi føler oss som gjenferd i de forlatte omgivelsene. Veidekke Arctic er tilbake.

P1080783
Alene og forlatt står de der, bygningene på Lunckefjell.

I 2012 og 2013 var Veidekke Arctic sammen med Hæhre engasjert av Store Norske til å bygge infrastrukturen til Lunckefjell, den nye gruven der urtidens grønne skoger skulle tas ut som høykvalitets kull og distribueres verden over. Samfunnet på Svalbard var i ekstase over dette nye store prosjektet som skulle sikre den videre kulldriften i årene fremover.

Men slik ble det altså ikke. Så snart alt var på plass stupte kullprisene. Miljøvernerne fikk vann på mølla og staten snurpet igjen subsidieposen. Driftshvile ble vedtatt.

Til tross for det står vi her igjen. På veien og anlegget vi bygget i de vakre omgivelsene på Marthabreen, – der Lunckefjell troner høyt mot himmelen.

Alle som fulgte nyhetene (i alle fall de lokale) i tiden etter at anlegget ble avsluttet, vet at det i etterkant var et oppgjør som endte med forlik mellom Veidekke og Store Norske. Man svelger hver sine kameler og blir enige om hvordan man løser de gjenstående utfordringene som ingen vedkjenner seg ansvaret for. Så derfor står vi her nå. En liten delegasjon av oss som var i Ny-Ålesund skal de kommende ukene utføre både reklamasjons-, reparasjons- og vedlikeholdsarbeid på anlegget slik at den dagen tiden er inne for å starte opp igjen, så er alt klart.  Så til tross for en mulig kamel i vrangstrupen, -vi klager ikke. For hvem vil vel ikke være på Lunckefjell?

P1080986
En liten og koselig gjeng på Lunckefjell. Det er tydelig at den feminine andelen er særs fornøyd med å få lov å holde kontroll på disse staute karene (i den grad det er mulig).
P1080813
Det er blitt liv igjen på Lunckefjell og anlegget viser seg fra sin beste side.

Å bygge på en isbre byr selvsagt på utfordringer. Tante Martha kan fremstå som en rolig og iskald dame, men det viser seg at hun er både sterk og egen, – og det er lite som kan stå i mot når hun først har bestemt seg for noe. Siden vi var her sist har hun selv tatt ansvaret for finjusteringen av både bygninger og vei. Hun har slanket seg et par meter og da hun dessuten er en aldrende dame,- så siger alt nedover. Derfor sier det seg selv, at å fundamentere noe som helst på en isbre krever jevnlig vedlikehold. Men prosjekteringslederne hadde antagelig kjennskap til slike feminine nykker, så det er lagt inn justeringsmuligheter og slakk i alle ender.

John
Justervesenet (John) ser ikke mørkt på det.

Selv om jobben er enkel, er det ikke fritt for utfordringer. Og igjen er det permafrosten og Svalbards bergmasse som driver gjøn med oss.

For å lage innslaget til den nye Lunckefjellgruven ble det tatt ut en fjellskjæring i den bratte skråningen, og deretter ble en 30 meter lang tunnel av korrugerte stålrør lagt inn til gruveåpningen. Dette skulle verne gruvearbeiderne mot nedfall fra den enorme steinrøysen som ligger oppover fjellsiden i overkant av gruven – og som egentlig dekker hele Svalbard.  Det hele så veldig bra ut, men det skulle ikke vare. Allerede før vi dro i 2013 så vi antydninger til at dette kunne bli et problembarn.

P1080614
Portalrøret går under en rasvoll av grusmasser og inn i gruveåpningen under fjellskjæringen.

Når vi nå er tilbake har skjæringen utviklet seg til en tenåring i verste trassalder og fått kompisene Vær og Vind, -to typer med særs dårlig påvirkning. De tre har rottet seg sammen mot portalrøret og gitt det en alvorlig knekk. Selv om vi hadde støttet det opp som best vi kunne før vi dro sist, så hjalp det ikke. Skjæringen hadde bygget muskler så portalrøret gikk helt i kne.

P1080532
Å bli angrepet av store steinblokker kan få noen og enhver til å knele.

Fra å være en ung og frisk skjæring har den utviklet seg et til en rebell ute av kontroll som det ikke er lurt å gå for nære. Det er ikke bare å legge bånd på den, men heldigvis finnes det ekspertise som vet å sette fast slike obsternasige krapyl.

Veidekke hentet inn VISINOR (tidligere Betongrenovering) for å gjøre jobben. Og mens de plukket av skjæringen de dårligste sidene, kunne vi sysle med andre ting. Som å jekke på plass dagriggen som Martha hadde snudd aldeles på skjeve og trekke etter høyspentkabelen over breen for å tilpasse den til Marthas nye fasong.

klartring-lunckefjell
Klatrerne fra VISINOR i aksjon. Spettrensk av skjæringen over B-stollen.

Så snart skjæringen er blitt tøylet og mer tilregnelig skal vi gå i gang med å bytte ut portalrørene som går inn til gruven. Det blir antagelig litt av en jobb, men med godt mot skal vi nok få skikk på det også.

I mellomtiden har Kong Vinter kommet og vi har fått både snø og ti kalde grader. Riktig så vakkert er det blitt her oppe. Og servicen i Svea er upåklagelig, til tross for de dystre tidene Store Norske går i møte. I løpet av de kommende ukene skal i alle fall Veidekke få ro i sjelen og forlate Lunckefjell for godt. Hvordan det vil gå med det Store Norske gjenferdet gjenstår å se.

P1080558
Blir det lys i enden av tunnelen for Store Norske også tro?
fint
Morgenstemning i Svea. Foto: Jan Vimme
Jan Vimme fra Visinor synes ikke det er feil å være på jobb på Svalbard.
P1080706
Ikke helt vanlig utrustning på et anlegg dette klatreutstyret.
P1080768
Hvem vil vel ikke være på Lunckefjell og Svalbard?

 

2 tanker om “Tilbake på Lunckefjell”

  1. Flotte bilder av både Lunckefjell, Martha og resten av det fantastiske landskapet der oppe.
    Jeg regner med at Veidekke fortsatt har jobb der oppe og at dere ikke forlater selve Svalbard for godt ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *