Injeksjon i permafrost

– et langt innlegg om en langvarig prosess.

Tenk om han som i november sto for boringen for fjellbolter hadde vært en røyker. Og at han akkurat da borstangen datt gjennom sleppa i bergmassen under VLBI 1, var opptatt med å få fyr i den plagsomme vinden som kom fra alle kanter. Et sekunds uoppmerksomhet og vi hadde vært der vi skulle til jul, på planen, -ikke etter. Byggegropen hadde vært tilbakefylt til terrengnivå og vi hadde vært på god vei videre oppover med nye elementer. Men nei. Han røyker ikke. Og han møtte pliktoppfyllende opp på geologens kontor og meddelte hva han hadde sett. Dermed brakte det løs.

P1020280
Frantz følger altfor nøye med ved boringen av fjellbolter. Funnet av sleppen.

Berget på Svalbard er generelt yngre og svakere enn bergmassene på fastlandsnorge. Det medfører at bergmassen ofte er kraftig forvitret og oppsprukket. Ikke sjelden må man ta bort lag på lag med forvitret fjell før man kommer ned til friskt fjell og dermed en brukbar overflate. Da er det bare å gjøre det man skal i en fei før luft og vann tar tak i -og forringer – bergmassen på nytt. Veidekke Arctic fikk smertelig erfare dette på det forrige prosjektet vi hadde – på Lunckefjell.

Men da bergoverflaten som antennene skulle fundamenteres på, ble avdekket i høst, fant vi fine avrundede svaberg av kompakt og friskt fjell. Isbreen hadde virkelig gjort en grundig skure- og poleringsjobb før den smeltet bort etter siste istid. Anleggsområdet lå da under havnivå og da isen smeltet ble området gjennom noen årtusener dekket av metervis med marine sedimenter. Med landhevingen etter istiden kom bergmassen som skal være under dagens fundamenter over havnivå, men har til nå ligget godt beskyttet mot forvitring av den tykke og tette marine leiren.

Med denne geologiske historien var det derfor naturlig at anleggets geolog var noe skeptisk da den ikke-røykende borriggoperatøren påsto å ha funnet en sprekk i det ellers så kompakte fjellet.

Men lang historie kort; borriggoperatøren hadde verken røykt det ene eller det andre og sprekk var det.

P1030942
Boring av hull for injeksjon. Strålende fint vær, men fryktelig kaldt.

Det var i denne stund at Veidekke Arctic måtte begynne med nybrottsarbeid: Berginjeksjon i permafrost. Og det i første omgang uten å få fraktet opp noe annet utstyr utover det som kan gå som norgespakke i posten.

Det startet med hjemmelagde staver og pakkere (utstyr for å få injeksjonsmassen ledet ned i berget)  av plastrør og injeksjon med lavt trykk. Etter hvert fikk vi på plass vanlige injeksjonsstaver og pakkere fra Codan, men da dukket nye utfordringer opp. Årsaken til disse kan oppsummeres i ett ord: Arktis. På 79 grader nord er det permafrost i berget og bitende kulde i luften. I perioden arbeidet ble utført lå gjennomsnittstemperaturen på anlegget rundt minus 15 grader, og med kald bris kjentes kulda både i marg og bein. Ikke at man egentlig kan klage på det ettersom det var minus 39 grader i Kirkenes på samme tid, men minus 15 er mer enn nok til at iallefall Hey´di slår seg vrang.

P1030135
Forberedelser til injeksjon.
P1030231
Injeksjonen er i gang. Hektisk aktivitet. Hver mann/kvinne, sin oppgave.

Hey’di nonset FF er en frostfri mørtel som skal herde selv i minusgrader. Ulempen er at den nettopp gjør det -i en enorm fart. Kulden ble raskt ledet gjennom metallet i injeksjonsstaven og dermed begynte mørtelen å bli stiv lenge før den hadde nådd frem til sprekkene i fjellet. Vanlig standard sement hadde klart vært å foretrekke, da hadde dette vært en vanlig injeksjon og en enkel prosedyre. Men med minusgrader i bergmassen hadde vannet i vanlig sement fryst istedenfor å herde og mørtelen dermed ikke oppnådd noen styrke. Så frostfri måtte det bli og prosedyren ble langt fra ordinær.

Hey’di trengte altså en retarder. Kjemikalier sendes normalt ikke med Dornier 228 pendlerflyet grunnet brann og eksplosjonsfaren i fly uten trykkabin, så en vanlig retarder var det bare å avskrive. Men det hadde uansett ikke spilt noen rolle ettersom det var dårlig med flyvær på den tiden og flere kanselleringer enn faktiske flygninger. Råd ble søkt hos Hey’di og SP stoff og sitronsyre var det beste vi hadde. Dvs sitronsyre hadde vi ikke, men sitronsaft inneholder i følge produsenten 5% sitronsyre, så vi fikk all sitronsaften kjøkkenet hadde kjøpt inn for vinteren og gjorde et forsøk.

P1030092
Vi tømte kjøkkenet for sitronsaft i håp om at det kunne brukes til annet enn matlaging.

Om det fungerte? Som vitenskapen ville sagt: Det var for mange usikkerhetsfaktorer for å kunne fastslå virkningsgraden med sikkerhet. For været slo om, vi fikk nesten plussgrader. Hey’di ble medgjørlig og injeksjonen gikk unna. I samme rennet landet det til og med et fly, og med det også sitronsyre (i pulverform). Faktisk så landet det ikke et fly, men et helikopter. Det var visst noen med høyere rang enn en anleggslusk som måtte hjem, men det var nå en avsporing..

helikopter
Skiftbytte med superpuma er ikke hverdagskost.

I allefall, temperaturen sank igjen. Vi økte mannskapet slik at alle operasjoner kunne gå i en fei, tilsatte sitronsyre og SP-stoff i sementmørtelen og krysset fingrene for at det skulle gå unna. Det gikk såpass bra at vi ble tomme for sement, men også såpass dårlig at vi måtte ta en runde til. Fjellet hadde spilt oss et puss og vi hadde utganger i dagen. All sementen kom da altså ikke ned i sleppa der den skulle, men noe kom også opp igjen. Det var blitt slutten av februar. Vi var møkkete, dritt lei og skulte olmt bort på fremdriftsplanen som lå så langt foran oss.

P1030073
Formann Peder og ing.geolog Audhild fant igjen humøret selv når det sto på som verst.

Men Kartverket hadde satt sine krav; Antennefundamentet skulle stå dønn i ro slik at havnivåstigning og jordplatebevegelse skal kunne måles nøyaktig. Var det ikke godt nok for Kartverket så var det ikke godt nok for oss heller. Sleppen i fjellet måtte temmes; det var bare å brette opp ermene.

Heldigvis hadde ikke fjorden fryst i løpet av vinteren og allerede i slutten av februar var en Bring-båt på vei i vår retning. Hey’di hev seg rundt og produserte en Svalbard-spesial mørtel for oss og et tonn av denne samt enda flere pakkere og staver fra Codan kom tøffende nordover med båten Norbjørn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jostein borer hull gjennom banketten med kjerneboringutstyr slik at vi kan bore videre gjennom bergmassen med boraggregatet på graveren.
P1030974
Formann Oddvar ser til at borstangen treffer i hullene som er kjerneboret.

Vi gjorde oss klare for en siste runde. Denne gangen boret vi oss gjennom betongfundamentet for å være helt sikre på at mørtelen kom dit den skulle. Vi gikk noen dager og ventet på at temperaturen skulle synke fra minus 20 til litt mer levelige minus 10, og da alt var klart var stemningen til å ta og føle på. Vi hadde «troen» og nå skulle sleppa få nådesstøtet – en gang for alle. Sement og vann gikk i karet og vi var i gang. To formenn, anleggsleder, geolog og alt av håndverkere var i full sving. I kampens hete måtte også byggelederen til pers, her slapp ingen unna.

Den kvelden var avtalen at vi skulle legge beina på bordet og sprette champagnen. Klappe oss selv på skulderen, rose hverandre for godt arbeid og feire at en lang -altfor lang – prosess var over. Men når kvelden kom var det ingen som orket. Vi tumlet i seg med mørtel i ører og nese, men den natten sov vi endelig godt, virkelig godt.

P1030103
Kjetil -sjefen i gysebua og var antagelig en av dem som var mest glad for at det store injeksjonseventyret endelig var avsluttet.

Nå er vi kommet til april og vi har den siste tiden stablet elementhøyder som legoklosser. Vi er tilbake planen og ikke etter. Svalbards marmor var en verdig motstander, men «Fjell lyt du yver skal du koma lenger» og Kartverket vil nok aldri se noe til de 0,2 millimeterne deformasjon som faktisk er tillatt.

P1040462
Det var nytt håp for fremdriftsplanen og plutselig fikk vi utrolig hastverk med å få på plass flere elementer.
P1050155
Der vi skulle vært til jul.

 

2 tanker om “Injeksjon i permafrost”

  1. Fantastisk historie. Jeg skal støpe et fundament for postkassen. Postverket har mer romslige toleranser enn kartverket, men jeg er likevel glad for at temperaturen her har kommet på pluss, og at jeg kan benytte vanlig «standard» sement, med vann.

    1. Vi skulle jo egentlig også «bare» bore noen fjellbolter. Injeksjon var aldri en del av planen. I ettertid var det veldig artig å ha gjort det, iallefall når man er fornøyd med resultatet. Men nå vet du jo at du kan gå på apoteket å kjøpe deg litt sitronsyre om den «vanlige» mørtelen til postkassefundamentet skulle komme litt for fort i sommervarmen der sør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *